Etter å ha forsert de smågale tilskuerne og motstått alle angrep opp Semnoz,
så Sky-kapteinen tokilometersmerket og skjønte at årets seier endelig var
sikret.
– Jeg hadde selskap av Nairo Quintana og Joaquim Rodríguez og hadde fem
minutters forsprang. Da skjønte jeg: This is it. Dette kan jeg ikke tape.
Etter det punktet var det vanskelig å fortsette syklingen og tenke på
taktikken, fortalte Chris Froome til procycling.no og resten av
pressekorpset ved toppen av Semnoz i Annecy.
Likevel har det blitt revet og slitt i 28-åringens troverdighet under
hundreårsutgaven av det spektakulære rittet.
Som sykkelentusiast kan man forstå det etter at brorparten av de gamle heltene
har løyet og svindlet. De dopet seg mens andre lot være. De som aldri nådde
opp.
Froome ble spurt om det har vært slitsomt å være den første bæreren av den
gule trøyen siden Armstrong-saken eksploderte.
– Det har vært en utfordring, innrømmer han.
– Men det er også forståelig om man tar i betraktning hva som har skjedd og i
hvilken posisjon denne sporten har havnet i. Uansett hvem som hadde båret
denne trøyen hadde vedkommende møtt den samme skepsisen fra fansen og andre
journalister. Jeg forstår det. Men jeg er også en av dem som har blitt
sveket av denne sporten. Jeg håper at jeg med denne seieren kan være med å
endre på dette. Jeg vet at det kommer til å ta tid, men vi er villige til å
gjøre alt for å vise at vi gjør dette på den rette måten.
Fra 2008 har han kjørt med britisk lisens for Europa-baserte Barloworld (som
ga en del afrikanskfødte ryttere, inkludert Froome sjansen). I 2010 ble han
del av Sky-laget han i dag sykler for.
Briten er født i Kenya og gjorde unna skolegangen i Sør-Afrika.
– Reisen jeg har gjort fra å sykle på terrengsykkel på støvete veier i Kenya
til å være her i Tour de France, det største rittet på sykkelkalenderen, har
vært stor. Årets utgave har også vært en kamp hver eneste dag.
– Den første gangen var vel etter vueltaen i 2011. Fram til det rittet slet
jeg med å prestere høyt samtlige dager i etapperitt. Vueltaen ga meg troen
på at jeg hørte hjemme blant de beste rytterne i sammendraget.
Løytnanten endte på andreplass bak Juan José Cobo, mens Wiggins ble nummer
fire.
I fjorårsutgaven av Tour de France viste Froome seg som den beste klatreren i
rittet, men Wiggins vant likevel sammenlagt på grunn av bedre
tempoegenskaper og kapteinsrollen hos Sky.
I år var det Froome det ble satset på, og Wiggins måtte se rittet hjemmefra
etter et mislykket Giro d’Italia. Noe overraskende, kan man vel si, har ikke
de to pleiet noe kontakt i løpet av årets Tour de France:
– Nei, jeg har ikke hørt noe fra ham under touren, klargjorde den ferske
mesteren.
– De (spekulasjonene) har ikke tatt fra meg gleden, men det har gjort det mer
utfordrende. Jeg synes det gir både meg og lagkameratene mine mer grunn til
å feire i kveld, sa Froome, som får besøk av gamle skolekamerater og
forloveden Michelle i den franske hovedstaden søndag.
I Paris venter fortsatt den store finalen med målgang på kveldstid på en
feststemt og opplyst Champs-Élysées. Der får dessverre verken Edvald Boasson
Hagen eller Vasil Kiryienka sykle – men Tour de France-vinneren benyttet
sjansen til å sende en liten hilsen til disse etter oppfordring fra NRK
Sporten:
– Jeg kan bare forestille meg hvordan det hadde vært å ha med dem hele veien
her nede. Det er trist at verken Edvald eller Vasil blir med oss til Paris.
De er viktige brikker i laget og de kunne bidratt mye på de siste etappene.
Selv med et svekket lag har Froome imponert alle ved å være sterkest også når
han har vært isolert.
Historisk sett er ikke det noe å juble for i sykkelsporten. Men mye synes
likevel å stemme rundt årets Tour de France-vinner, Chris Froome.