– Mine resultater vil aldri bli strøket, sa Christopher Froome etter
maktdemonstrasjonen i Pyreneene litt tidligere i årets Tour de France.
Innenfor sykkelsporten er det en påstand som ikke er verdt mer enn pusten man
trekker inn før man uttaler det.
De færreste som jukser innrømmer nemlig at de har gjort noe galt. Oppigjennom
årene har unnskyldningene og bortforklaringene vært så mange at påstanden:
«Jeg har aldri dopet meg», i noen tilfeller høres komisk ut.
Det er selvsagt en utrolig trist utvikling.
Min magefølelse har falt ned på at Froome ikke doper seg. Men jeg kan
naturligvis ikke vite med sikkerhet om det stemmer.
Kanskje er jeg nødt til å tro det. I hvert fall hvis jeg fortsatt har tenkt å
livnære meg som sykkelredaktør.
Team Sky-prosjektet er stort, prestisjetungt og viktig. På en måte føler jeg
det også som sykkelsportens siste sjanse.
Én positiv dopingprøve vil rive ned hele greia, og sende sykkelsporten ned i
nok en mørk bølgedal.
Hvem hadde egentlig giddet å følge med da?
Som mange før dem skulle Sky også bli best. De skulle optimalisere alle de små
og store faktorene rundt, alt det påvirkelige, og de skulle gjøre det rent
og gjennomsiktig.
Prosjektet gikk egentlig ganske bra helt til dopinglegen Gert Leinders fikk
innpass på laget på et korttidsengasjement.
Det er den største tabben Dave Brailsford har gjort så langt.
Likevel er det som foregår i Tour de France nå, egentlig ganske trist.
Enhver sterk prestasjon blir møtt med skepsis og mistenkeliggjøring.
Journalistene, som egentlig bare speiler folket, leserne og seerne, er som
forsmådde ektemenn.
Vi har hørt alle historiene før, alle svarene, alle bortforklaringene og alle
lovnadene.
Og vi tenker: Denne gangen. Denne gangen skal ingen få lov til å lure oss.
Dersom de doper seg denne gangen også, skal vi jage dem herfra til helvete.
Derfor sitter vi og andre og regner på marsjfarten til Chris Froome oppover Ax
3 Domaines og Mont Ventoux.
Kan han klatre bedre enn Armstrong? Rent? Er det mulig? Nei. Det kan ikke
være. Kan det være doping?
Vi sitter og regner på gjennomsnittsfarten på etappen for å finne ut om man
syklet 242,5 kilometer raskere for ti år siden.
Det kan da ikke være mulig å sykle fortere enn det? Da var de jo dopet, tenker
vi.
Av og til snakker vi også med utøverne.
– På en fireminutters intervall hjemme, kan jeg spare et halvt minutt etter
hva slags vind det er. Da hadde man spart flere minutter oppover en 20
kilometer lang stigning. I går (opp Mont Ventoux) var det medvind hele
veien. Det blir for dumt å sammenlikne de tidene. Man burde egentlig syklet
samme dag under like forhold, dersom det skal være noe vits i, fortalte
Alexander Kristoff meg i dag.
Jeg kan ikke si meg uenig i resonnementet hans. Kristoff er en annen rytter i
feltet jeg ikke tror at doper seg. Så er det sagt også.
Her nede kommer det fjollete utspill på Twitter fra tid til annen. Etter
Froomes prestasjon i går skrev Oleg Tinkoff følgende:
«Armstrong dominerte på samme måte som Froome. Og senere så jeg ham gråte
foran Oprah. Jeg er for gammel til å tro på eventyr», skrev den søkkrike
sponsoren til Saxo-Tinkoff.
Jeg skriver «fjollete» selv om det er mange som er mer oppvakt enn Tinkoff der
ute som har tenkt samme tanke.
Det som provoserer meg med utspillet er avsenderens agenda. Jeg vet ikke
hvordan Tinkoff fikk tak i formuen sin, men innenfor sykkelsporten har han
bidratt til mye god, gammeldags faenskap med dem.
Blant annet i CSC sammen med Riis og Tyler Hamilton.
Russeren er en av personene som bør ut av sporten dersom den skal komme seg
videre.
Jeg var på hotell sammen med ham og Bjarne Riis foran den tredje etappen av
Tour de France, og må bare si at tanken på de to, som en superduo innenfor
sykkelsporten, bare gjør meg trist.
Kombinasjonen er giftig.
Etter utspillet mot Froome, som jeg tolker at er ment for å skape enda mer
press og styr rundt Sky-laget Saxo-Tinkoff ønsker å kjøre fortere enn fram
til Paris, skrev samme person følgende i dialog med helt vanlige folk:
«@JimGeeGB du er fattig og dum, for en straff fra Gud. Spis pizzaen din med en
billig øl og ta deg en runk»
«@JimGeeGB Jim, er det sant at dere gutter starter å ligge med hverandre når
dere er 11 år på privatskoler for gutter? Er det grunnen til at annenhver
person fra England er homo?»
Ytringer som viser hvor umoden, fordomsfull og korttenkt denne sykkelsponsoren
og rikmannen er.
Så kommer problemet (som jeg også bidrar til ved å ta mannen med i denne
kommentaren): Skal en mann med slike holdninger og verdier få lov til å
rette skytset sitt mot Chris Froome via mediene?
Jeg falt ned på at det trenger han ikke å få albuerom på vår nettside. Det er
en avgjørelse som fort kan ha kostet 50.000 klikk, men på sikt tjener vi
sikkert en og annen leser på det også.
På hviledagen fikk Sky-laget igjen spørsmål om å overbevise journalistene om
hvorfor de skulle tro at «én eneste av dem var rene».
På grunn av alle de løgnaktige svarene og de kunstige prestasjonene i
fortiden, er det ingen svar igjen som Dave Brailsford og Chris Froome kan gi
for å mette pressemonsteret.
– Begynner disse spørsmålene å tære på deg? ble Froome spurt.
– Jeg synes bare det er trist at vi sitter her dagen etter den største seieren
i karrieren min og snakker om doping. For å være ærlig: Vi har vært
hjemmefra i månedsvis og jobbet ræva av oss for å komme hit vi er i dag. Og
så sitter jeg her og blir konfrontert med at jeg lyver.
Det triste er at dette må Froome bare tåle så langt ned i sumpa
utholdenhetsidrettene har vært de siste tiårene.
Jeg skriver utholdenhetsidrettene fordi jeg har sett at også friidretten har
sitt å stri med om dagen.
Det er ikke bare Froome som må tåle det, men den neste sammenlagtvinneren, og
den neste og den neste og den neste.
Med den gule sammenlagttrøyen på skuldrene følger nemlig også mistanke og
dopingrelaterte spørsmål.
Ser man bakover i tid skal det godt gjøres å finne en Tour de France-vinner
man med sikkerhet kan si kjørte uten ulovlige preparater i kroppen.
Sykkelsporten må skape en tilsvarende rekke av troverdige vinnere før
spørsmålene fra pressen og skepsisen til folket kommer til å avta.
På den måten betaler Froome nå prisen for feil som gjort i fortiden.
Samtidig vil dopingen aldri forsvinne, og i hvert fall ikke mens folk som Oleg
Tinkoff og Bjarne Riis er premissleverandører og fortsatt har sugerørene
sine inn eller ut av pengeposen i et av de største sykkellagene.
Men dersom jeg ikke nå skulle bli ført bak lyset av nok en Tour de
France-vinner, Christopher Froome, hadde det betydd veldig mye for meg.
«Best trent, best forberedt og taktisk smartest. Derfor er XX blitt tidenes
syklist. Søndag blir han også historisk», skrev jeg om en tidligere mester
på vei mot hans sjette strake Tour de France-titler.
Snakk om at ord kan hoppe opp og bite deg i rumpa noen år senere!