Svaret har jeg jo egentlig. Det var Henri Desgrange, navnet som i dag pryder
VIP-tribunen under Tour de France, som kom opp med ideen som ble til verdens
største sykkelritt.
I dag har jeg kjørt opp de to første fjellene i årets tour. Det skjedde med
skrekkblandet fryd.
Col de Pailhères var helt klart den tøffeste stigningen av de to. Førstemann
over toppen her mottar «Souvenir Henri Desgrange».
Den æren tilfaller den første rytteren som passerer det høyeste punktet i
rittet hvert år (2001 meter over havet, én meter høyere enn toppen av Col de
la Madeleine).
Og for en tur den rytteren fikk!
På grunn av en GPS-forglemmelse på Korsika, kjører jeg rundt i en Peugeot som
fint kan gjøres om til sjuseter. Ergo er den også litt for stor for spanske
og franske krøtterstier.
Med fem kilometer igjen til toppen, tenkte jeg:
– Ja, ja. Dette er jo ikke så galt. Dette går greit!
Selv om Lars Petter Nordhaug hadde «hørt at den første bakken var litt tøff».
I Norge har vi gangstier. Der er det ikke lov å kjøre bil, og det gjøres
sjelden også.
Oppover dette fjellet tok løypen plutselig av mot høyre. Jeg så opp mot et
fugleberg av mennesker høyt der oppe.
– Sykt, tenkte jeg.
Veien opp var en gangsti. Arrangøren hadde også et mosjonsritt gående, noe som
gjorde at man kjørte slalåm oppover blant utslitte syklister.
Jeg så en av dem iført gul trøye som veltet seg selv og sykkelen ut grøfta på
venstre side av veien. Han orket ikke mer, og verken ledet eller vant noe
ritt selv om han kjørte iført den gule trøyen.
Jeg tok meg faktisk også i å irritere meg litt over disse syklistene. Mest
fordi jeg var bekymret for å komme borti en av dem, og ikke det samme hatet
som kjennetegner noen av de andre bilistene der borte. Men som
sykkeljournalist i Tour de France var irritasjonen noe man bare måtte slå
fra seg.
Langs løypen var det barn og vokse, unge og gamle, solbrune og bleke, tynne og
tykke, rolige og ekstatiske. De aller fleste så ut til å være i svært godt
humør.
Når jeg kjører oppover vet jeg jo at løypen er avstengt. Dermed kan man
passere rytterne i venstrefila, mens man tuter for å varsle om at man ligger
der ute.
Fra tid til annen kom det imidlertid syklister på vei nedover også, og en og
annen politibil.
Man kan aldri kjøre forsiktig nok rundt neste sving.
Jeg så det sedvanlige synet av mann ikledd et peniskostyme fra topp til tå.
Jeg så mannlige «strippere» i tangatruser.
En fyr som var utkledt som en baguette!
Djevelen, også kjent som tyskeren «Didi» Senft, sto rundt en sving. Kledt i
gult fra topp til tå, han også.
Det var rett og slett mye galskap langs løypen.
Det verste – ikke for å diskriminere noen, men – var en fyr som hadde parkert
motorsykkelen sin med kamuflasjenett på den ene siden av veien, og sto iført
svart latexbukse og «SM-lue» på hodet.
Jeg vet ikke helt hva han holdt på med, men det minnet mye om galskap.
At jeg skal kjøre opp der på små marginer midt i menneskemengden er kanskje
ille nok i seg selv (jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det blir opp mot
l’Alpe d’Huez senere i touren).
Etter meg kommer dog karavanen med farkomster som er både tre, fire og fem
meter i bredden. Hvordan de kommer opp dit aner jeg ikke. Men kanskje blir
de bredeste av de 180 kjøretøyene bedt om å vente på neste etappe.
Når disse passerer hiver man ut småposer med godteri, nøkkelringer, armbånd og
andre reklameeffekter. Da blir det for «russekorttilstander» der oppe. Men
stort sett går det greit, også der.
Så skal 198 ryttere opp der fulgt av minst to følgebiler for hvert lag,
dommerbil, funksjonærer, legebil, ambulanser og alt annet som trengs for å
lage et sykkelritt.
Disse skal altså ta seg opp den samme gangstien, mens horder av nordmenn,
briter, baskere og andre hopper opp og ned og forsøker å komme så nærme
heltene sine som overhodet mulig.
Igjen: Det er utrolig at det går bra!
Men det sykeste er selvsagt rytterne. 3404 kilometer sykler de i løpet av 23
dager. På to av dem får de lov til å hvile.
Det er galskap, det!
Slik forstår man også hvordan det hele gikk over styr. Da lagene kjørte rundt
som portable apoteker for 10-20 år siden.
Mange lag proppet rytterne sine fulle av ulovlige preparater for å klargjøre
dem for de umenneskelige utfordringene de sto overfor hver sesong.
Det er i hvert fall slik noen av legene har sett på det i ettertid.
Mange jukset selvsagt også kun for å komme først over streken.
OL-slagordet citius, altius, fortius. «Raskere, høyere, sterkere» – med dop.
Trist er det å tenke på, men også litt forståelig når man tar den 15 kilometer
lange stigningen med nærmere åtte prosent i snitt i nærmere øyensyn.
For meg ser det fortsatt litt umenneskelig ut. Men jeg er kun en bilfeit
journalist.
Galskap, juks og doping til tross. For et fantastisk konsept Tour de France
er.
Det skal du ha all honnør for, Henri Desgrange.
Ta Korsika for eksempel. De første tre dagene av touren.
Hvor mange reiselivsmillioner er det egentlig verdt å sende den fantastiske
kystlinjen mellom Ajaccio og Calvi på TV i fem-seks timer?
Hvor kult er det ikke å sitte på en fjellhylle innsvøpt i et norsk flagg. Fyre
opp grillen, drikke en Coca Cola Light og kikke nedover fugleberget og vente
på at Edvald Boasson Hagen, Alexander Kristoff og Lars Petter Nordhaug skal
passere?
Det blir jo som å rigge opp campingvogna på Larkollen på den heteste dagen i
juli og grille sommerkotelettene sine.
Bare at her kan du gjøre det hver dag i tre uker. Og være sikker på at over
halvparten av de dagene holder temperaturer på et sted mellom 25 og 35
varmegrader.
Det er nemlig ikke bare konkurransen, sykkelrittet i seg selv, som er det
store med Tour de France.
Det er helheten. Alt rundt. Lagbussene. Familiene. Og det fantastiske
landskapet.
Derfor elsker jeg Tour de France.
Vive le tour! Leve touren .. Og leve galskapen!
Jarle Fredagsvik
Redaktør, procycling.no