Den interne striden og offentlige ordkrigen, all plunder og pjatt, kunne
endelig legge seg.
Sir Bradley Wiggins, den regjerende mester, skal ikke kjøre årets Tour de
France og Team Sky står igjen med én ubestridt kaptein. Det vet vi alle nå.
Det ble avgjort i god tid før tourens Grand Départ på Korsika lørdag, og var
ganske sikkert en liten lettelse for Chris Froome, som nå kan jakte sin
første tour-tittel med et harmonisk og homogent lag i ryggen.
Det store spetakkelet til tross, Bradley Wiggins er langt i fra den første
mesteren som ikke fikk dra til touren for å forsvare sin gule trøye.
Stephen Roche er sist gang en regjerende mester ble forhindret grunnet skade.
Irske Roche kunne ikke forsvare sin 1987-tittel da en kneskade slo ham ut
året etter.
Med sin sedvanlige «bomullsturban» som beskyttelse for solen ble Pottier, en
hardtarbeidende møller fra Nord, godt kjent som tourens første klatrekonge
etter at han besteg Ballon d’Alsace på vei mot seier i Paris i 1906.
Men bare seks måneder senere nådde privatlivet hans et høydramatisk klimaks.
Følsom av natur og med knust hjerte, hengte Pottier seg selv, angivelig
fordi kona var utro mens han vant touren sommeren forut. Da han ble funnet
sto alle trofeer og medaljer pent ordnet ved hans føtter.
Etter å ha vunnet med over 18 minutter året før – hvor han også ble første
rytter til å vinne både klatrekonkurransen og den gule trøyen samtidig – var
Bartali utvilsomt svært ivrig på å returnere til touren i 1939.
Bartali kickstartet sykkelkarrieren med et stipend fra det fascistiske
regimet, men fikk etter hvert nok av Mussolinis innblanding og sabotasje.
Hvilket motiverte han til å bli en del av motstandsbevegelsen under den
annen verdenskrig.
«Ørnen» Kübler – som nå er blitt 94 år gammel og derfor den eldste gjenlevende
tour-vinneren – fikk ledertrøya i gave da Gino Bartali følte seg truet på
Col d’Aspin og trakk alle italienere ut av rittet. Sveitseren forsvarte
ledelsen helt til Paris, til tross for en 15-sekunders tidsstraff han fikk
for å ha ikledd seg en silketrøye under tempoen.
Men Kübler var ikke til stedet da landsmann Hugo Koblet, sjarmøren som alltid
bar med seg «eau de cologne» og hårbørste i baklomma, triumferte i 1951.
Året etter var Coppi skadefri og tilbake på sist beste. Han vant med over 28
minutter. Coppi returnerte ikke i 1953 og for andre gang forsvarte han ikke
sin gule trøye. Den uimotståelige italieneren hadde muskler av stål, men et
skjellet av glass og ble som regel alvorlig skadet hver gang han falt.
Senere fulgte Jacques Anquetil (1965), Eddy Merckx (1973), Bernard Hinault
(1983), Laurent Fignon (1985) alle i Pottiers hjulspor ved ikke å forsvare
sine titler.
Et drøyt tiår senere ble Marco Pantani første rytter i tourens historie som
ikke fikk forsvare sin tittel på grunn av doping. Den famøse italieneren ble
kastet ut av Giro d’Italia grunnet for høye blodverdier og ble borte resten
av 1999-sesongen.
Den skandalen var starten på Pantanis store kollaps, både som rytter og
person. Hvis Pottier var tourens første klatrespesialist var Pantani kanskje
den mest fargerike. Felles for de begge var at livet deres endte i tragedie.