Han la det fram som et spørsmål som hadde gnagd ham over lang tid.
Edvald Boasson Hagen var selve sykkelmirakelet fra lille Rudsbygd, da han
inntok den internasjonale sykkelscenen i 2008.
Hans første proffseier kom under Critérium International. Den gangen skjedde
det inne på fastlandet, og ikke ute på Korsika der rittet, og for tiden Tour
de France, befinner seg i dag.
Året etter vant han Gent-Wevelgem i suveren stil for Columbia-laget. Samtidig
kjørte han på seg en merkelapp som «den nye Eddy Merckx».
Jeg snakket med Paul Kimmage etter gårsdagens pressekonferanse. Poenget hans
var at han synes det er merkelig at Sky har valgt å satse på en «rytter
ingen visste hvem var da folk snakket om Boasson Hagen som en ny Merckx i
2009»
Den andre rytteren Kimmage snakket om er Chris Froome, årets storfavoritt
foran Tour de France.
Og lurte samtidig på hvorfor Edvald ikke var det. Og – etter hans syn – ikke
hadde utviklet seg siden han forlot HTC Columbia for fire år siden.
På spørsmål om han mener nordmannen kunne holdt følge med de aller beste i
fjellene, svarer han slik:
– Vet du hvor langt Bradley Wiggins var etter Floyd Landis i 2006? Jeg tror
det var nesten tre timer, kanskje mer. Og så skal du fortelle meg at Edvald
ikke skal klare seg i fjellene sammenlignet med Bradley Wiggins?
Jeg har sjekket ut nettopp dette. I 2006 kom Wiggins på 123.-plass i Tour de
France for franske Cofidis.
3 timer, 24 minutter og 35 sekunder bak vinneren. Og da benytter jeg sluttiden
til Oscar Pereiro Sio som i historiebøkene står som den reelle vinneren av
rittet.
På 120.-plass det året står Thor Hushovd. Med 1 minutt og 40 sekunder bedre
tid enn Tour de France-vinneren fra forrige sesong.
Kimmage har et poeng, men i seg selv ser jeg ikke det som noe stort argument.
Det som er interessant er måten Sky forvandlet Wiggins til fjorårets desidert
beste etapperytter:
Seier i Tour de France, seier i Critérium du Dauphiné, seier i Tour de
Romandie og seier i Paris-Nice.
I tillegg til OL-gull på tempo.
Det var faktisk den enorme nedturen i 2006 som fikk Wiggins til å endre kurs.
På tampen av sesongen innledet han et samarbeid med Shane Sutton.
Sutton er i dag engasjert som «performance coach» i Sky-systemet og har vært
sentral i det britiske sykkelforbundet i en årrekke.
Wiggins veide 82 kilo da han tok to OL-gull på bane i Beijing i 2008.
Tidligere hadde han hatt matchvekt på 77-78 kilo i Giro d’Italia.
Men foran Tour de France i 2009 ønsket Sutton og trener Matt Parker at han
skulle ligge på 72 kilo. Tanken var at om han kunne produsere 450 watt i
fjellene i ti minutter, med seks kilo mindre bagasje på kroppen, ville
effekten være signifikant.
Målet om en topp 20-plassering i sammendraget viste seg helt feilslått.
Wiggins ble nemlig nummer fire! Deretter ble han hentet til Team Sky og
formet videre til superstjernen vi kjenner i dag.
Etter Boasson Hagens oppofrende hjelperytterrolle i fjellene for Wiggins i
fjor, mente også Johan Kaggestad at denne gutten en dag kunne utfordre Tour
de France-tronen.
Kaggestad står fortsatt inne for den meningen. Han peker på 26-åringens
maksimale oksygenopptak, mentale ro, tempoferdigheter og gode restitusjon
som egenskaper som burde gjøre ham til en etapperytter på øverste hylle.
– Om de gjør systematisk det det gjorde med Wiggins med Edvald, og starter med
Paris-Nice og Sveits rundt, er jeg ikke i tvil om at han i løpet av tre år
er med og slåss i toppen av Tour de France, fortalte Kaggestad meg i
forbindelse med lagpresentasjonen i Porto Vecchio i går.
Selv tror jeg ikke Edvald Boasson Hagen er i stand til å vinne Tour de France.
Men viktigere: Jeg synes ikke han bør gjøre det.
Hva har Alberto Contador gjort denne sesongen?
Han har kjørt inn topp 10-plasseringer i Tour of Oman, Tirreno Adriatico,
Baskerland rundt og Critérium du Dauphiné.
I tillegg har han kjørt Fleche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège uten å markere
seg.
Poenget mitt er at ett ritt er hevet over alle de andre: Tour de France. En
hel sesong styres inn mot ett eneste ritt, og deretter kanskje en spesifikk
VM-øvelse om den skulle passe.
Jeg tror Edvald omtrent hadde kjedet vettet av seg med en slik sesongplan.
Ser man på de fysiske forutsetningene til Boasson Hagen kan man selvsagt klare
å mane fram en bedre klatrer og kanskje en som kan utfordre Tour de
France-hegemoniet på sikt.
Men tenk også på hva man forsaker.
Om han skal vesentlig ned i vekt, vil han også miste eksplosiviteten og
kraften som gjør ham til en fryktet rytter i på startstreken av mange av
rittene han sykler.
Jeg tenker heller at Tour de France er det ene rittet Boasson Hagen ikke kan
vinne, men han kan vinne omtrent alle de andre.
Hvilken rytter vant også Milano-Sanremo, Flandern rundt, Paris-Roubaix,
Liège-Bastogne-Liège, Giro di Lombardia, Amstel Gold Race, Flèche Wallonne,
Paris-Brussel og Gent-Wevelgem?
Jo, Eddy Merckx.
Om Edvald vinner halvparten av disse rittene i løpet av karrieren, vil han
fortsatt være en av de mest respekterte sykkelrytterne i dagens sykkelsport.
Problemet her er kanskje ikke Edvald selv eller hans manglende ambisjoner.
Kanskje er det mer at deler av pressen ikke tåler at en rytter er fornøyd med
å være en solid støttespiller på verdens beste sykkellag på sommerstid.
Hva sammenligningen med Eddy Merckx angår, er også den helt hinsides.
I 1971 vant dette belgiske monsteret 45 prosent av løpene han stilte opp i.
Hvem gjør det i dagens sykkelsport?
Jeg har hørt mange utøvere som på høflig vis har forsøkt å avfeie
sammenlikninger og merkelapper de blir forsøkt utdelt i møtet med
journalister, men ingen mener dette mer oppriktig enn Boasson Hagen.
– Jeg ønsker bare å være Edvald, sier gutten selv.
Er det ikke på tide å la ham være nettopp det?