Den hundrede utgaven av verdens største sykkelritt ser ut til å bli en verdig
hyllest til alt vi elsker ved Tour de France.
Med en korsikansk forrett, den rittdefinerende Mont Ventoux og to klatringer
opp legendariske Alpe d’Huez ser dette ut til å bli en skikkelig godbit.
For første gang siden 1966 skal den første gule trøyen deles ut etter en flat
åpningsetappe. De to neste etappene går derimot over Korsikas mer kuperte
landskap og kan potensielt skape større avstander i sammendraget enn vanlig
så tidlig i rittet.
Tour de France 2013 består sju flate og fem kuperte etapper, i tillegg til to
individuelle tempoetapper, én lagtempo og seks fjelletapper – hvorav fire
har målgang i høyden.
Hvis 2010 gjorde stas på klassikeren Col du Tourmalet og 2011 understreket
Galibiers majestetiske mektighet, vil sommerens jubileumstour stort sett
handle om to fryktinngytende kjemper.
Som to ruvende troll kaster Mont Ventoux og Alpe d’Huez lange skygger over
alle andre etappene på årets løypekart. Med sitt ekstraordinære landskap, og
de oppglødde folkemengdene som omgir det, transformeres Le Tour fra en
endimensjonal styrkeprøve, til en helt unik begivenhet man ikke finner noe
annet sted.
Alpe d’Huez (13.8 kilometer à 8.1 prosent) er 21 hårnålsvinger med fargerik
folkefest og illustrerer tourens egenart på best mulig vis. Denne gangen
skal alpegiganten bestiges to ganger på den 18. etappen, og da spørs det
hvor mange nederlendere som faktisk er ved bevissthet når rytterne kommer
opp for andre gang.
Mens bruken av Alpe d’Huez har eskalert de siste tiårene, har arrangøren av
Tour de France alltid hatt et ambivalent forhold til Mont Ventoux (20.8
kilometer à 7.5 prosent). Bare 13 ganger har tourfeltet besøkt
månelandskapet i Provence siden stigningen ble introdusert i 1951. I år er
det nakne fjellet penslet inn i den lengste etappen på selveste
Bastille-dagen, 14. juli.
I 1952 og 1994 ble Ventoux ikke brukt som målgang, mens i 1987 var stigningen
arena for en bakketempo. 2013 blir derfor første gang rytterne skal kjøre de
to stigningene som rene fellesstarter med målgang på toppen.
Og med Bradley Wiggins ute av bildet er det ikke mye som kan hindre «den hvite
kenyaneren» å ikle seg gul trøye i Paris. Mannen kan både klatre og kjøre
gnistrende i kampen mot klokka. Det er heller ikke mye å utsette på laget
hans. Mye tyder på ny britisk seier.
Contador har gode hjelpere rundt seg i from av Michael Rogers og Roman
Kreuziger, men Saxo-Tinkoff ser mer ut som en sammensetning av gode
individer enn et velfungerende kollektiv à la Sky.
Spanjolen sikret seg Vuelta-tittelen i fjor med hjelp av et taktisk
mesterstykke, men han var aldri overlegen som før. De avgjørende etappene
til Mont Ventoux og Alpe d’Huez passer ham godt, men kanskje er tiden hans
som Grand Tour-konge over?
Evans kjørte en solid Giro d’Italia helt frem til bakketempoen til Polsa, hvor
36-åringen viste store svakhetstegn. Spørsmålet er om Evans har fått hvilt
seg skikkelig siden «corsa rosa». Hvis ikke har BMC en finfin plan-B (se
Tejay van Garderen).
Canadieren kan bare vise til en beskjeden sjuendeplass som beste plassering i
sammendraget, men hans intelligente og godt planlagte Giro d’Italia-triumf
fra 2012 gjør at han fortjener fire stjerner på denne listen. Mannen som
alltid er veldig sterk i siste, avgjørende uke er en av de heteste
outsiderne til pallen.
Nå er han USAs neste superstjerne og må skynde seg å prestere før Andy
Talansky overtar den rollen. BMCs kommende Tour-kaptein vant Tour of
California sammenlagt, men Tour de France er noe helt annet.
Tour de France er som regel et mer balansert ritt hvor «Puritos» svake
tempokjøring fort kan koste ham en plass på pallen. Ingen bonussekunder
betyr at katalaneren må angripe før det sedvanlige 1.5 kilometers merket.
Bør være fornøyd med topp fem.