Det skurrer motvillig i motoren, mens bilen sliter seg opp de svingete
passasjene.
Det går oppover, oppover og oppover. Plutselig ser vi en syklist i Blanco-tøy.
«Leezer» står det skrevet på siden av drakten hans.
– Gærninger, tenker jeg og er spent på hva som venter lenger opp i fjellet.
Lars Petter Nordhaug med norske flagg på ermene, på hjulet til Tour de
France-kaptein Bauke Mollema.
Det er faktisk ikke avtalt en gang, men etter å ha kjørt intervaller nede på 1
000 meters høyde, er duoen på vei opp høydetreningssenteret i Sierra Nevada.
Dit vi også er på vei for å intervjue nordmannen senere på kvelden.
Mollema og Nordhaug er nå i gang med deler av klatringen rytterne brynte seg
på under 2011-versjonen av La Vuelta a España.
Da hadde man lagt målgang på 2 112 meter, rett under høydesenteret der
Blanco-duoen har bodd de siste tre ukene.
Den avgjørende klatringen var 23 kilometer og holdt 5,7 prosent i snitt.
I dag kjører Mollema og Nordhaug hele bakken, helt fra bunnen. De tar også en
tilleggsrunde på baksiden av fjellet for ekstra effekt, men det er kun
nordmannen som kjører helt opp til 2 520 meter.
– Den veien vi kjørte i dag var ekstra lang. Den er i hvert fall 35 kilometer.
De skal kjøre opp her under årets vuelta også, men da fra en annen side. Den
er sinnssykt bratt. Om vueltaen ikke svinger innom her hvert år, så brukes
den omtrent like mye som Alpe d’Huez i Tour de France, sier Nordhaug til
procycling.no.
«CAR» er treningssenteret den spanske toppidrettseliten benytter seg av for å
prestere i store mesterskap. Vi har nettopp passert svømmehallen og ser nå
utover gressbanen hvor friidrettsutøvere piner seg igjennom intervallene
sine.
Nordhaug kan puste lettet ut etter å ha gjennomført en av sine hardeste
treningsøkter under oppholdet. Først kjørte de åtte intervaller i en fire
kilometer lang bakke på «terskel pluss».
– Det viktige er ikke hvor bratt bakken er, men at den ligger på tusen meters
høyde, forklarer nordmannen.
Deretter ventet altså den sedvanlige avslutningen av treningsøkten. Den bratte
veien hjem.
Her får de nøye planlagte treningsturer, ro, hvile, daglig massasje og fokus
mot sommerens store høydepunkt.
Her nede, forteller Nordhaug, har de gradvis tilvendt seg til høyden via den
nye treningshverdagen.
Først konsentrerte de seg om rolig langturer, før man har kjørt ned til rundt
1 000 meter og økt intensiteten på treningen i den høyden.
De siste dagene har man så fristet lykken med samme intensitet på 2 000 meter.
– Man ser hvordan pulsen var i starten av oppholdet, og måler det opp mot
hvordan den er nå. Hvis jeg kjører på samme intensitet som tidligere, ser
jeg nå at jeg ligger 15-20 slag lavere i puls. Det føles naturligvis lettere
òg, men da vil jeg si at effekten er rimelig stor.
Men dette dreier seg om tilvenning til høyden mer enn selve høydetreningen.
Svaret på om den har fungert, får han i løpet av etapperittet Sveits rundt som
starter lørdag.
– Effekt i høyden er én ting, men også trening, massasje, ro og hvile slår
positivt ut. Selve høydeeffekten og hvor godt kroppen har respondert på den,
får jeg ikke før jeg er i Sveits, resonnerer han.
Ingen av dem hadde heller trent i Sierra Nevada før, men Lotto-Belisol og det
tidligere Rabobank-laget har vært her mye.
Jurgen Van den Broeck har «omtrent bodd her nede» de siste årene.
Da Nordhaug skrev under for Blanco i fjor høst, ytret han samtidig et ønske om
å få prøve høydetrening i inneværende sesong.
– Jeg har alltid hatt en ønske om å dra til høyden og forberede meg der. Og
når det er med et mål om å dra til Tour de France senere, så er det litt som
guttedrømmen. Dette er kanskje noe av det jeg liker best med syklingen.
Trene, sykle lange fjell og være i slike omgivelser. Jeg liker nesten den
delen av syklingen bedre enn å sykle ritt.
Foran mesterskapene ladet han opp ved det samme høydesenteret.
Faktisk må utenlandske utøvere søke spesifikt for å få innpass her. Uten
kontaktene fra dagene hos Rabobank, hadde det ikke vært like enkelt å få
tilgang til senteret i en treukersperiode på denne tiden av året.
Nordhaug ser på denne sjansen som noe helt spesielt. Det er som den aller
største pakken under juletreet har ligget uåpnet med ditt navn på hele
kvelden, og nå har man fått klarsignal til å slite av papiret.
– Jeg syklet VM i terreng i 2001, og ble nummer to i juniorklassen. Det var i
Vale i 2 500 meter. Da dro jeg rett opp. Det er den eneste erfaringen jeg
har i høyden fra før av.
– Ja, også fordi jeg har følt at jeg har hatt et ess i ermet i alle år. De
fleste som er gode klatrere, har drevet med dette. Mitt håp er at dette skal
gi meg boosten til å løfte meg ytterligere et hakk.
Men den billetten ryker fort om han ikke leverer varene i Sveits rundt.
– For alle som ikke er kapteiner til Tour de France, vil det alltid være en
viss usikkerhet. Se på Thor Hushovd nå, for eksempel. Men det gjelder like
mye for Edvald og Alex: De må også prestere. Det er ingen vits å sende noen
av dem til touren heller, om de ikke er i form i det hele tatt.
Utsikten over det snødekte Sierra Nevada er det klareste beviset foreløpig på
at årets sommer vil bli en gullkantet en.
Om man forutser hjelperytterroller på Boasson Hagen, Hushovd og muligheter i
massespurtene på Kristoff i hans Katjusja, er Nordhaug nordmannen med den
mest spektakulære rollen for sin arbeidsgiver under Tour de France.
Det står nå og faller på jevne, gode prestasjoner under oppkjøringsrittet
Sveits rundt. Dit har 29-åringen ingen planer om reise kun på romkameratens
premisser:
– Jeg skal ikke være der som en slags lakei for Bauke. Det er nok andre som
får rollen med å beskytte ham i vinden, klargjør nordmannen.