To ganger for BMC Racing og som Katjusja-rytter i fjor, da han for første gang
fullførte og ble nummer 57.
Foran Flandern rundt fortalte Stavanger-gutten kjekt at han siktet mot en topp
10-plassering.
Det gjør han ikke foran søndagens 259 kilometer lange kraftanstrengelse.
– Jeg kommer ikke til å si topp 10 her. Jeg hadde høyere ambisjoner foran
Flandern rundt. Jeg ble nummer 15 i fjor, og visste at rittet passet meg
greit, forteller han procycling.no på hotellet Katjusja benytter seg av i
utkanten av startbyen.
– Planen min er først og fremst å fullføre. Når det er sagt, om jeg klarer å
klamre meg fast i en av de framre gruppene, vet jeg at jeg kan vinne
spurten. Jeg kan kanskje klare en topp 10-plassering, men da skal absolutt
alt klaffe for meg.
Fredag tørrtrente det russiske laget fra seksjonen før Arenberg-skogen og fram
til og med Le Carrefour de l’Arbe.
Det er det siste tøffe brosteinspartiet, og dukker opp etter 242 kilometers
sykling.
– Eller kanskje lagkameratene mine var mindre slitne enn meg etter GP
Scheldeprijs, som han sier det selv.
Men faktum er at de lange, flate og krevende brosteinspartiene han møter i
Paris-Roubaix ikke passer ham like godt som belgiske hellingen
(brosteinsbelagte bakker).
– Hva det kommer av? Nei, jeg vet ikke helt.
– Jeg har i hvert fall slitt mer på brosteinspartier enn jeg gjør i bakker.
Det er den jevne trøkken. Du får ikke pauser. Det får man når man kjører
bakker. I Paris-Roubaix trøkker man på hele veien, men det blir bare hardere
og hardere. Dersom man klarer å holde seg på terskelwatt (punktet kroppen
begynner å produsere melkesyre på) eller helst litt under, går det greit.
Men jeg ender opp med å kjøre på rødt, og det klarer man ikke å gjøre lenge,
forteller han.
Sportsdirektør Torsten Schmidt forteller procycling.no at det nok en gang er
han og italienske Luca Paolini som får kapteinsroller.
– Det blir igjen begge to. Årets Paris-Roubaix blir den første utgaven hvor vi
virkelig får se hva han er i stand til å gjøre. Det er et langt ritt, og man
mister mye krefter på brosteinen.
Tyskeren er faktisk langt mer offensiv på vegne av sin formstinne rytter, enn
hovedpersonen selv.
– Den som klarer å bli nummer fire i Flandern, kan også være blant topp 10 i
Roubaix og kjempe i spurten.
– Vi får se. Jeg tror på ham i Roubaix, også. Men det er en roulette, det er
veldig mye som kan skje underveis. Det hjelper ikke å være i praktslag om
mannen foran deg velter. Da kan alt være over.
Da ble han sendt i front av feltet av roadcaptain George Hincapie ettersom
laget ikke hadde en rytter med i startbruddet.
– Jeg fikk inntrykk av at de satte meg opp på Roubaix-laget fordi jeg lignet
litt på Hushovd som type. Jeg ser jo den, og kroppen min bør være bra bygd
for brosteinen.
– Selv ville jeg kjøre Flandern rundt, fordi jeg mente det passet meg mye
bedre, men det hørte de ikke på, humrer Kristoff.
Spørsmålet er om han kan overraske seg selv og lage nok en norsk
klassikerskrell i sitt livs aller beste form.