«Jeg fant ut at vi var i Imola», står det.
Byen, som huser drøye 65.000 innbyggere, ligger to og en halv times kjøring
sørøst for Milano. På veien passerer man Maranello i Modena – også kjent som
fødestedet til bilmerket Ferrari.
Med unntak av Formel 1-banen i Imola, er det lite som minner om spreke biler
og italienske motedesignere denne dagen.
– Jeg tok det som en selvfølge at vi skulle være i Milano. Men så kikket jeg
meg litt rundt, og det lignet ikke på utkanten av en storby i det hele tatt.
Men vanligvis er jeg ganske oppdatert på hvor jeg er, altså, sier Nordhaug
nærmest unnskyldende til procycling.no.
procycling.no kjører Mercedes for anledningen, ikke Ferrari. Og det tar i
overkant av to og en halv time før småslitne Hotel Molino Rosso åpenbarer
seg.
Det er som om dagen ikke har våget seg ut av senga ennå: Det er grått og
trist. Tungt.
Møtet med Nordhaug er ikke stort mer oppløftende i seg selv.
– Hadde det vært fint vær, hadde vi tatt en kosetur og funnet et sted å drikke
kaffe. I dag har de fleste guttene vært på et kjøpesenter, mens jeg selv har
sittet på rulla i en garasje, sier han ser ut på «høstregnet».
Han så seg nødt til å slite seg gjennom etapperittet Tirreno-Adriatico, selv
om det nok fristet å kaste inn håndkleet underveis.
– Det var faktisk helt tragisk i Tirreno, er han ærlig nok til å erkjenne.
– Jeg motiverte meg ved å tenke på hvor mye jeg trengte dette rittet. Jeg bet
alt i meg og fullførte. Det hadde vært lett å stå av når det går så dårlig.
Det var nesten så jeg håpet å krasje et par ganger der, for å få det
overstått.
Men han innrømmer at ting ikke er som de skal være.
– Hva er galt?, spør vi ham.
– Status quo per nå, er vel at det meste har gått rett i dass så langt. Jeg er
i dårlig form nå, og det er mange grunner til det.
Han ønsker ikke å gå for dypt i materien, men nøyer seg med å si at det nok
har blitt litt mye nytt på kort tid, etter overgangen fra Team Sky til
Blanco Procycling.
– Jeg var enda dårligere i Tirreno, enn jeg trodde jeg skulle være. Målet ble
til slutt å komme seg igjennom det, for å trykke på «reset-knappen»
(nullstille seg) i etterkant. På mange måter trenger jeg å komme meg tilbake
til det jeg vet fungerer for meg, sier han.
Likevel gleder han seg over sjansen han har fått. Og er interessert i å gjøre
en jobb for enten Mark Renshaw eller Tom-Jelte Slagter.
Vestfoldingen har aldri kjørt over Cipressa og Poggio før, og vet således lite
om hva som venter i den italienske vårklassikeren.
Det er nok riktig å si at han er på defensiven. Likevel er han befriende
ærlig, og langt ifra utslått.
– Ser man positivt på det, var Tirreno-Adriatico en perfekt måte å sette en
strek over perioden som har vært. Det har ikke fungert for meg så langt i
år. Nå er jeg nødt til å fokusere 100 prosent på jobben jeg må gjøre hver
dag fram mot Ardennene.
Han bærer fremdeles på drømmen om å ankomme Cauberg og Amstel Gold Race i den
formen han var i fjor.
– Jeg har fortsatt troen på at jeg skal være bra når jeg kommer dit, avslutter
Nordhaug.
I fjor var han en italiensk takling unna det helt store. I år føles veien til
toppen av Cauberg enda litt tyngre.
På vei tilbake til Milano, legger kveldssola et oppløftende slør over
himmelen. Kanskje er det et tegn på bedre tider, også for Nordhaugs del.
Man skal nok likevel ikke legge for mye i det. Søndag er det meldt regn i
dette samme området.
Milano-Sanremo blir en grisete affære.