Alexander Kristoff er ute på kontinentet og jakter nye topplasseringer i
etapperittet Paris-Nice.
Hjemme på Storhaug i Stavanger, tar samboeren Maren Kommedal (22) seg av
parets sønn.
– Da ble jeg stresset. Jeg gikk inn på procycling.no for å se om dere hadde
skrevet noe, og leste det som sto der. Det var slik jeg oppdaterte meg. Jeg
forsøkte å ringe til Alex og, men fikk ikke svar. Da tenkte jeg at det enten
hadde gått skikkelig galt, eller at han fortsatt satt med i løpet, sier
Maren Kommedal til procycling.no.
Greit i sykkeløyemed, vel å merke:
«Kristoff pådro seg en blodansamling i korsbeinet (nedre del av ryggen,
forbindelsen mellom hoftebeina og halebeinet), kutt og slagskader over
venstre skulder, legg og lår. I tillegg slo han hodet kraftig», heter det i
en pressemelding fra arbeidsgiveren.
For rytteren kom seg på beina igjen, fullførte etappen som siste rytter og
ringte rett hjem til den ventende kjæresten.
– Han ringte meg med en gang han kom i mål. Katjusja har også mitt nummer, så
de hadde sagt ifra om det hadde skjedd noe alvorlig, forteller hun.
– Ja, han forsøker det. Noen ganger kan det ta litt lenger tid, dersom mobilen
ligger i følgebilen eller i bussen. Jeg får alltid en melding om hvordan det
har gått.
– Han er veldig rolig. Han sa at han har hatt det bedre, og at han ikke sov så
mye i natt. Han er ikke en som gir opp, det skal han ha. Men han føler nok
at han har litt uflaks, og jeg ser jo den.
– Smertene har ikke gitt seg ennå, men sjokket er over, klargjør Kristoff
overfor procycling.no.
– Førsteprioritet blir å fullføre. Jeg vet ikke om jeg er i stand til det.
Hvis jeg sitter i første gruppe til mål, kommer jeg til å prøve meg i
spurten, sier sprintgladiatoren.
– Jeg synes jo det er kjekt at de ser på hvis det går bra, men ikke når man
krasjer.
– Jeg tenker jo litt på hvordan det skjedde, og om jeg kunne kommet meg unna.
Men denne gangen hadde jeg nok ingen sjanse. Det kunne gått riktig ille uten
hjelm.
– Ja, det gjør man jo. Man kan tenke litt igjennom hvorfor man holder på med
dette.
– Vi traff hverandre da vi gikk på St. Svithun Videregående skole. Da var jeg
16 og han 19. Han gikk på sisteåret på idrettslinja og har jo alltid drevet
med sykling. Jeg visste vel ikke helt hva jeg gikk til, sier hun.
– Jeg er veldig glad for at han gjør det han gjør, og trives så godt med det.
Det er det som gjør Alex til den han er, og jeg kan ikke ta det fra ham. Han
reiser mye og er ofte borte, men vi har også kvalitetstid. Det er sånn det
skal være.
Hun forteller at lille Leo kan bli lei seg når pappa tar på det røde
treningstøyet (Katjusja-drakten), for da skjønner han at pappa blir lenge
borte.
– Vi er veldig enige om at trening og sykling skal komme først. Det må bli
slik når han har kommet så langt som han har gjort. Dersom han minste er
våken om natten, tar jeg meg av det. Jeg har ikke det presset på meg om å
prestere, som han har. Vi har delt opp rutinene slik at det skal gå greiest
mulig for ham. Det er vi begge enige om.
– Det beste var OL. Jeg hadde vel ikke forventet at det skulle gå så bra, men
da han ble liggende i det bruddet, forsto jeg at det kunne gå hele veien
inn.
– Nå så jo ikke jeg den i går, men det som sitter igjen er fallet han hadde i
Kanada. Han hadde sendt et bilde til meg på mail først, men den hadde ikke
jeg sett. Så gikk jeg inn på VG rett etter at jeg hadde stått opp og så det
der: Det var helt forferdelig. Jeg hadde snakket med ham etter velten om
natta, men jeg ville ikke se det bildet der. Jeg husker jeg ble litt sint på
ham, men han sa jo at han hadde sendt bildet til meg først.
Alexander Kristoff ønsket ikke å sende bilder av seg selv etter mandagens
velt.
Kanskje var han klok av skade.