Overfor nettstedet forteller Armstrong blant annet at «hans generasjon ikke
var noe verre enn de foregående» og at «problemet ikke bare dreier seg om
sykkelsporten, men all utholdenhetsidrett».
Armstrong mener dette er den eneste veien videre, dersom sykkelsporten igjen
skal komme seg på beina.
– Alternativet? La meg først si at sykkelsporten aldri kommer til å dø ut, men
den kan bli liggende og ulme: Null vekst, sponsorflukt og avlyste ritt, som
vi allerede ser. Den nåværende tilstanden med kaos og tomprat, vil føre til
at sykkelsporten blir gående på tomgang for et tiår eller mer. Det er
selvsagt synd for de unge rytterne som er innenfor sporten nå, mener
Armstrong.
Arbeidet har imidlertid ført til steile parter og drittslenging mellom de
forskjellige organisasjonene.
Likevel er sykkelpresident Pat McQuaid nå på glid for å komme til bunns i
problemene – en gang for alle:
– Vi tror at et slikt program er den beste måten å forstå dopingkulturen i
sykkelsporten på. Dette er muligheten vi har for å komme oss videre, sa
McQuaid til L’Équipe i helga etter et møte med den UCI-nedsatte kommisjonen.
Armstrong gir McQuaid merkelappen «patetisk» i intervjuet, og mener han kun er
opptatt av å «redde eget skinn».
Han sier også at han forsøkte å ta initiativ til en slik kommisjon etter at
han selv hadde bestemt seg for å bekjenne sine egne dopingsynder.
– Det skjedde for lang tid tilbake. Det var da jeg fortsatt snakket med Pat
McQuiad, for mange, mange måneder tilbake. Jeg sa: «Pat, du er nødt til å
være modig her. En storstilt, global sannhetskommisjon, er den beste
løsningen for idretten vår». Han ville ikke høre av det, hevder Armstrong i
intervjuet.
– Det er ikke opp til meg å bestemme dette, men siden du spør .. Jeg mener at
om du er i live i dag og har stått på podiet i en Grand Tour eller i et VM,
bør man bli oppringt. Det høres kanskje ambisiøst ut, men myndighetene har
bevist at ingenting som har med sykling å gjøre, har tidsbegrensninger.
– Selvsagt. Hvis ikke vil ingen møte opp. Ingen.
Altså i tida før han tok sine sju Tour de France-titler på løpende bånd.
– Min generasjon var ikke ulik de andre. «Hjelpen» har utviklet seg med årene,
men det er fortsatt et faktum at idretten vår er svært utmattende. Tour de
France ble opprettet som et «stunt», og svært tøffere ryttere har konkurrert
mot hverandre i et århundre. De har alle vært på utkikk etter måter å dra
fordeler på underveis.
– I starten, for 100 år siden, hoppet man på toget underveis. Nå har vi EPO.
Ingen generasjoner var et unntak, og ei heller rene. Det var ikke Eddy
Merckx (-generasjonen, red.anm.), Bernard Hinault, Greg LeMond, Fausto
Coppi, Felice Gimondi, Miguel Indurain, Jacques Anquetil, Michele Bartali
eller min egen.