Det var et lidenskapelig øyeblikk med umiskjennelig sykkelromantisme.
På Tour de France sin åttende etappe så vi Marc Madiot, teamsjef for Française
des Jeux, gå berserk i baksetet av lagets følgebil mens hans unge protesje,
den mer kliniske Thibaut Pinot, seiret alene på mållinjen i Porrentruy.
Den skrikende og nesten provoserende Madiot var ett av de mest minneverdige
TV-øyeblikk i årets tour. Og for mange, en velkommen kontrast til
sortkledde, «britiske» maskin-ryttere som ellers dominerte rittet.
Og kanskje var han det også. En av hans mest lojale og sentrale hjelperyttere,
Richie Porte, innså allerede under Critérium du Dauphiné at «Wiggins var på
god vei til å vinne touren». På den røffe stigningen Joux Plane satt
plutselig fem Sky-ryttere sammen, mens Cadel Evans var mutters alene. Tuftet
på wattmålinger og VAM-beregninger, og med to solide høydeopphold på Mount
Teide, fremsto Sky-laget som en velsmurt operasjon og nesten som en forening
av ufeilbarlige roboter.
Sportens romantikere fikk seg enda et salg i trynet da Wiggins karakteriserte
«Dødssirkelen» i Pyreneene – stigningene Aubisque, Tourmalet, Aspin og
Peyresourde – bare som en serie av fjelltopper hvor 400 watts må pumpes i
pedalene. Enkelt og greit. Likevel var det denne matematiske tilnærmingen
som sikret Sky-laget triumfer i Volta ao Algarve, Paris-Nice, Tour de
Romandie, Bayern Rundfahrt og Critérium du Dauphiné, og ikke minst i Tour de
France.
Men det ligger likevel tonnevis av lidenskap bak perfeksjoneringen av en slik
tilnærming. Med manisk møysommelighet har Wiggins og kompani fulgt en plan
like vanntett som en havfrues BH. Bak denne planen finnes lidenskap i alle
slags former. En trener som kan snakke i timevis om «power output» eller
prestasjonsgrafer. En kokk som twitrer sin meny hver eneste dag. Eller
hjelperytteren som – i tråd med sportens føydale naturlover – kjører seg
helt ned i graven i 100 kilometer og kommer i mål 25 minutter etter sin
kaptein.
Utenfor lagbussen i Bonneval – like før Wiggins la ut på den siste og
avgjørende tempoetappen i årets Tour de France – forsøkte teamsjef Dave
Brailsford å oppsummere for amerikansk TV hva Team Sky gjorde annerledes fra
de andre lagene i WorldTouren. Den amerikanske journalisten skulle slite med
å redigere innslaget ned til mindre enn 15 minutter.
Kanskje er Brailsford rasjonelle begeistring mer subtil enn Madiots «galliske»
glød, men lidenskap like fullt. Murdochs mørke fotsoldater var riktignok en
stein i skoen for mange som håpte på en spennende kamp om gul trøye, men
Team Skys nyervervede posisjon som sportens prestasjonsmessige ledestjerne
viser at lidenskap kan være intern, og at det finnes lidenskap i prosess.
Madiot og hans histrionisk har en udiskutabel plass i vår sport, men det skjer
mye andre steder også. Man må bare leite.