Som daværende sportssjef i Norges Cykleforbund var det Svein Gaute Hølestøls
ansvar å ta ut den norske troppen til VM i belgiske Zolder for snart ti år
siden.
I tempodisiplinen kjørte Steffen Kjærgaard inn til 22.-plass, mens en ung Thor
Hushovd ble nummer 40.
Problemet var at landslagssjefen på det tidspunktet visste at Kjærgaard dopet
seg fra tiden i Chicky World. Tirsdag innrømmet han også at misbruket
fortsatte i US Postal og han bedrev med mikrodosering av EPO i den aktuelle
sesongen.
procycling.no konfronterte Hølestøl med denne problemstillingen onsdag
ettermiddag.
– Det handlet vel om at jeg ikke ville avsløre en kompis, sier Hølestøl til
procycling.no.
– Jeg fikk ikke penger av ham og ble ikke truet, så ja: Det er ingen andre
grunner jeg kan komme på.
Han uttrykte også en følelse av at «norske sykkelryttere har mistet mye tillit
etter at en av de få sykkelproffene er tatt for EPO bruk».
procycling.no benyttet sjansen til å spørre om hvilke tanker han har gjort seg
rundt det faktum at Norge sendte en utøver de visste hadde benyttet seg av
doping til et internasjonalt mesterskap, og at på til som Hushovds
lagkamerat.
– Hvis han visste om det, så er det en sak i seg selv, svarte Hushovd.
– Ja, han burde selvsagt ha sagt ifra. Jeg tror han valgte å legge det
ansvaret over på Steffen selv.
– Nei, selvfølgelig er det ikke greit. Når du ser på det i ettertid, burde han
selvsagt jobbet for å ansette noen andre.
Han tar likevel selvkritikk for sine handlinger som sykkelsjef, og spesielt
med tanke på mesterskapet i Zolder.
– Nei, det var det ikke. Jeg kjente ikke til noe av det Steffen drev med i US
Postal. Etter at vi skilte vei, har vi ikke diskutert det og jeg har ikke
hatt kjennskap til det han gjorde. Det var mye fokus på antidoping i den
perioden og det kunne jo være at han hadde gått på den reine stien. Det var
veldig mye fokus på det, både i Norge og i utlandet. Han kunne ha vært ren
mellom 2001 og 2003, for å si det sånn.
– Det er selvsagt at man angrer litt på det nå, og skulle gjort noe allerede
tilbake i 1998. Jeg kunne truet Steffen med å offentliggjøre det han var på
vei til å gjøre. Jeg burde ikke tatt ham med til VM og heller ikke latt ham
ta del i noe i regi av forbundet.
Hushovd er ikke spesielt begeistret over valgene noen av dem har tatt.
– Det er ubehagelig. Jeg synes det er rart at når man har konkurrert i for
eksempel NM, så har man konkurrert mot noen som har jukset. Det hadde jeg
ikke regnet med. Det kan godt hende jeg har vært naiv, men sånn har jeg
valgt å tenke på den saken. Men ja, det overrasker meg.
– Hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg folk der ute er mye mer opptatt av hva
Lance Armstrong har gjort, og hvordan den saken utvikler seg, enn Steffen
Kjærgaard. For oss som er involvert i det, som for eksempel
sykkelpresidenten som ikke var klar over det, så er det en stor miss for
Norge. De valgte å stole på dem og da gjorde de en miss den gangen.
– Ja, det er det ingen tvil om. Han har fått den jobben og den rollen etter
hva han har prestert. Jo bedre du presterer, og jo større navn du får, jo
lettere kan du komme frem i livet. Han har gjort det på en måte for å få den
jobben. Kanskje har han også lagt det bak seg, og tatt på seg oppgaven som
en flink sportssjef. Men når han uttaler seg som en antidopingarbeider og
etterpå innrømmer alt dette, så kommer man selvfølgelig i et veldig dårlig
lys.
Han tar likevel sterk avstand fra måten Hølestøl håndterte informasjonen han
satt på om sin arvtaker.
– Det synes jeg er helt forkastelig.
– Jeg har ingen forståelse for at han har prøvd å holde dette tilbake. Hvis
han har visst om dette, burde han ha fortalt det til sykkelforbundet. Han
har til de grader ført de som satt i forhandlinger med Steffen Kjærgaard bak
lyset.
– Jeg tror både troverdigheten og omdømmet vårt har fått seg en knekk etter
denne saken, medgir han.
– Jeg er veldig overrasket over at han ikke brakte det til torgs. Det er ikke
sikkert utfallet av den ansettelsen hadde blitt slik, om vi hadde visst det.
Han forsvarer likevel valget av Kjærgaard:
– Vi hadde ingen kunnskap om at Steffen hadde brukt noe som helst. Det var tre
søkere til jobben, og han hadde allerede vært inne som leder på U23- og
juniornivå. Han var godt kvalifisert og tok trenerkurs på veldig høyt nivå.
Fra 1994 hadde vi en policy om at vi skulle rekruttere trenere og
sportssjefer fra eget nivå. Atle Kvålsvoll, Svein Gaute Hølestøl og Steffen
Kjærgaard var et ledd i denne satsingen.
For å forklare sitt ståsted trekker han en parallell til Erik Tysse-saken.
Tysse ble utestengt for bruk av CERA, men fikk likevel stille i OL i Norge
etter at blant annet Norges Friidrettsforbund arrangerte et stevne hvor han
kunne innfri OL-kravet.
– Er dette verre når det gjelder sykkelsport enn kappgang? spør Aarethun
retorisk.
– Man må følge lovene som gjelder for internasjonal idrett også når
man gjør landslagsuttak. Norsk idrett er del av en organisasjon og et system
som gir anledning til at dopingtatte utøvere får delta i OL, VM og andre
mesterskap. I Norge har vi heldigvis vært forskånet mye av dette, men hvis
vi skulle ha utelatt utøvere som ikke har testet positivt, måtte vi ha laget
egne regler for å omgå problemet. Jeg mener det var en «mindre forbrytelse»
å sende Kjærgaard til Zolder, enn det var å sende Tysse til London, spesielt
ettersom norsk idrett stiller opp ekstra slik at han skal få delta i lekene,
sier Aarethun.