Det første minnet jeg har om Steffen Kjærgaard er fra Spania rundt i 2002. Den
daværende Eurosport-kommentatoren, Kjell Erik Kristiansen, brukte ofte et
par minutter på hver etappe om hvordan det gikk med Steffen dagen før. Jeg
husker aldri å ha sett ham i bildet.
Senere sto han av rittet, og forlot romkamerat David Zabriskie i ensomhet.
Amerikanske Zabriskie har under ed forklart at teammanager Johan Bruyneel
hentet en svart boks fra kjøleskapet på rommet deres etter at Steffen dro.
Ettersom jeg fulgte sykkelsporten tettere og tettere, ble det mer og mer klart
for meg at mange dopet seg. Selv trodde jeg på løgnen til Lance en stund,
men jeg klarer ikke å erindre når jeg sluttet å tro på våset hans.
Men det kan fint hende at det var i forbindelse med avsløringene om hans
positive prøver fra 1999.
Jeg føler jeg har gått gjennom mye av det samme rundt Steffen. Det har dukket
opp stadig flere skjelett fra skapet, og vi har fått små drypp som har gjort
at to pluss to har nærmet seg fire.
Det var i hvert fall ingenting som klart pekte ut Steffen som en av de som
dopet seg.
Dette sa jeg til Steffen da jeg skulle intervjue han i forbindelse med
sykkel-VM i Nederland.
Steffen takket meg og virket oppriktig ærlig.
Den kvelden rapporten til USADA kom ut, var jeg i kontakt med Steffen per SMS:
«Hei Steffen. Hincapie har innrømmet doping og sagt at Lance også dopet seg.
Hvis du har noe du vil si, som du ikke har sagt før, ring eller send en
melding. Både om deg selv eller Lance. Hvis ikke skal jeg la deg være i
fred. Mvh Petter Tenstad».
Jeg fikk dette svaret:
«Det er vel samme status som det har vært hele tiden, annet enn eventuelt at
Hincapies innrømmelse er «offentlig» for tredje gang».
Jeg skrev tilbake at det var en lang innrømmelse på hjemmesiden til Hincapie,
og lot det blir med det.
Her hadde han muligheten til å si sannheten.
Ny sjanse. Han tok den ikke.
Det var 11. oktober.
Mange sier de føler seg lurt. Jeg har også fått dette spørsmålet. Selv har jeg
stilt Steffen flere ubehagelige og tøffe spørsmål. Han har stått på sitt, og
man vil jo tro på mannen.
Senest 5. juli skrev jeg følgende på Twitter: «(…) La mannen få fred, han
aner ingenting.»
Så ja, i så måte har jeg blitt lurt. Akkurat som alle andre. Men likevel
sitter jeg ikke igjen med en følelse av at jeg har blitt lurt.
Vår intensjon var å snakke med Steffen om dette på mandag.
Vi fikk kontakt med han på telefon tidlig på dagen, men da han fikk vite hva
det dreide seg om, ble han unnvikende.
Vi gjenopptok kontakten et par timer senere, men fortsatt var ikke Steffen
klar for å prate.
Vi fikk beskjed om at han var veldig opptatt og flere tekstmeldinger senere
fikk vi melding om at han ikke ville snakke før dagen etter.
Tirsdag sto han fram som doper, og vi skjønte at grunnen til at han var så
opptatt dagen før var fordi han informerte venner og familie om hva som var
i ferd med å komme.
For meg personlig var arbeidet med denne saken et vendepunkt. Jeg skjønte at
det kunne komme frem alvorlige ting, men samtidig ble jeg overrasket over
omfanget av dopbruken.
Under pressekonferansen fikk Steffen et par konkrete spørsmål om hva som fikk
han til å stå fram, men han pekte aldri på en konkret grunn. Han sa det var
den dårlige samvittigheten, som hadde kostet han nattesøvnen, som gjorde at
han kastet kortene. De fleste føler nok det er mer sammensatt enn som så.
Jeg tror telefonene fra Jarle var dråpen som fikk begeret til å renne over.
Han sa ingenting før han ble røyket ut. Bokstavelig talt. Det var feigt.
Samtidig tror jeg ingen som ikke har vært der selv vet hva det handler om. Vil
du lære litt om det, så les boka til Paul Kimmage «Rough Ride» eller Tyler
Hamiltons «The Secret Race».