Mandag ble norske Sven Erik Bystrøm slått i finalen om etappeseieren på den
første etappen av Tour de l’Avenir. I dag var det Vegard Breens tur til å
lide samme skjebne.
Onsdagens etappe strakte seg 152 kilometer fra Pont d’Ain til Annemasse.
Etter at lagkamerat August Jensen var i dagens tidlige utbrudd, stakk Breen av
gårde sammen med to andre ryttere på de siste to drøye to milene.
22-åringen, som til daglig kjører for Joker Merida, jobbet godt sammen med Bob
Jungels (Luxembourg) og Lukas Pöstlberger (Østerrike). De klarte å
distansere feltet og gjorde opp om seieren.
Dessverre for alle norske sykkelfans ble Breen spurtslått av Pöstlberger og
måtte nøye seg med den sure andreplassen.
Danny Van Poppel (Nederland) vant spurten i hovedfeltet. Norske Håvard Blikra
ble nummer sju i massespurten, og ble dermed nummer ti på etappen.
– Det gikk slakt oppover på oppløpet. Med 200 meter igjen startet vi spurten
og jeg passerte Jungels. Jeg trodde nesten jeg hadde det, men med 20 meter
igjen kom Østerrikeren. Det var en hjullengde eller én meter, sier en fattet
Vegard Breen til procycling.no.
– Tja, det er deilig å vite at formen er bra og at ting fungerer. Dette var
etappen jeg hadde sett meg ut og det var kanskje den siste muligheten jeg
har i løpet. Derfor er det surt å misse den, forklarer han.
Samtidig legger ikke unggutten seg ned for å dø.
– Selv om det er heftige fjell framover, så skal vi ikke bare sitte i feltet.
Først skal vi hjelpe Galta og se hvordan han går oppover. Etter det kan det
nok hende at jeg vil angripe i fjellene. Jeg er i form og kan gjøre det bra
oppover også, forklarer Breen.
– Det gikk dritfort i hele dag. Hele laget kjørte kjempebra, med
bursdagsbarnet August i brudd. Vi håpet på forhånd at August skulle holde
inn, men samtidig så håpet vi at det ville blir kjørt hardt i
tredjekategorien mot slutten.
Og det var nettopp det som skjedde. Feltet kjørte knallhardt, og mot toppen av
bakken, som også fortsatte etter selve poenggivningen, fikk feltet
øyekontakt med August Jensen og de to andre utbryterne.
– Jeg støtet 3-400 meter før toppen og etter hvert kom Jungels opp til meg.
Jeg skjønte vi hadde en sjanse med to så sterke ryttere. Etter en liten
stund tok vi igjen østerrikeren som hadde støtet tidligere i stigningen.
– Litt etter toppen så vi et skilt med 25 kilometer, da tvilte jeg litt. Men
vi visste det hadde gått fort i bakken og at de som var igjen måtte være
veldig sterke for å ta oss igjen. Vi kjørte det vi kunne helt inn til
finalen.
Og der måtte dessverre Breen kapitulere for overmakten.
Rittet fortsetter torsdag med den første av tre fjelletapper.