Ryder Hesjedals Giro d’Italia-triumf var av det sjokkerende slaget. Ikke bare
for sykkelpublikum, men også for hans lagkamerater.
– For å være helt ærlig følte jeg ingenting da han vant. Jeg visste ikke om
jeg skulle le eller gråte. Det var altfor surrealistisk, sier Christian
Vande Velde.
Amerikaneren var Hesjedals viktigste hjelper i fjellene, i tillegg til
romkamerat under alle de tre ukene rittet varte. Nettsiden velonews.com har
gjort et lengre intervju med amerikaneren, og her avslører han hvordan
Garmin klarte å holde hodet kaldt i de avgjørende fasene av rittet.
– På rommet snakket vi aldri om at Ryder kunne vinne giroen. Vi prøvde å holde
en så rolig og spøkefull tone som mulig, forteller Vande Velde.
Ingen hadde trodd de ville være med å kjempe helt i toppen sammenlagt. Selv
ikke Vande Velde. Det var ikke før på den siste hviledagen at det gikk opp
for hjelperytteren at kapteinen faktisk kunne gå helt til topps.
– Da hadde vi kommet oss over de to første fjelletappene. På den 15. etappen
til Resinelli følte ikke Ryder seg sterk. Han hadde mekaniske problemer og
følte seg ikke bra. Det var hans dårlige dag og han tapte ikke mer enn 30
sekunder.
– Da tenkte jeg at «ok, dette kan vi kanskje klare». Når han så tok tid på
konkurrentene til Pampeago, en dag alle forventet at han skulle tape tid, da
var det vårt ritt å tape på Stelvio-etappen.
– Den dagen kommer jeg til å huske resten av mitt liv. Jeg lå i et brudd fire
minutter foran feltet da jeg fikk beskjed om å slippe meg ned. Det virket
som det tok fire timer for feltet å hente meg inn igjen. Den ene gruppen
etter den andre, blant annet den med Thomas De Gendt, hentet meg inn i
mellomtiden.
– Peter (Stetina) gjorde en strålende jobb i dalen. Han tømte seg totalt for
krefter. Så tok jeg over i Bormio og kjørte helt til det gjenstod 8,6
kilometer. Du lider, men lider likevel ikke. Du føler deg bare helt død i
kroppen. Det var et av høydepunktene i min karriere.
Da Ryder Hesjedal nådde toppen av monsterfjellet skjønte de fleste at dette
gikk mot sammenlagtseier. Riktignok hadde han sluppet De Gendt delvis inn i
kampen om sammendraget, han hadde gitt bort noen få sekunder til Joaquim
Rodriguez og det gjenstod en tempoetappe. Men det var ingen tvil, Ryder
Hesjedal hadde skaffet seg en matchball.
– Den dagen var Ryder «i sonen». Jeg vekslet noen få ord med ham, men vi på
laget lot ham være i fred. Vi ønsket ikke å ødelegge konsentrasjonen hans.
– Om Ryder kjørte sin livs tempo så vet jeg ikke hva jeg skal si om Rodriguez.
Slik han kjørte, det var bare helt vilt. Ryder visste bedre enn noen andre
at han ikke kunne ta noe for gitt.
Og den erkjennelsen, kombinert med evnen til å gå helt i kjelleren når det
gjaldt som mest sørget for at Ryder Hesjedal vant Giro d’Italia, 16 sekunder
foran sin spanske rival.
Garmins første Grand Tour-triumf var et faktum. Den rosa konfettien regnet ned
over kanadieren, mens han nøt publikums hyllest. Likevel har det ikke gått
helt opp for Christian Vande Velde hva han faktisk har vært med på.
– Jeg vet ikke om det kommer til å synke skikkelig inn de neste ti årene
engang. Alt gikk på skinner hele veien. Det føltes som at det var vår
skjebne å vinne rittet.