La Flèche Wallonne – den vallonske pila – ble en stund sett på som en
transportetappe mellom byene Charleroi og Liège.
Det var helt til arrangøren i 1983 la målgangen til toppen av beryktede Mur de
Huy. Trekket ga rittets avslutning en egen signatur, og en langt sterkere
posisjon på klassikerkalenderen.
«Huy, huy, huy, huy», dette malte sporet leder rytterne oppover den stupbratte
passasjen.
Den 1,3 kilometer lange bakken med 9,3 prosents stigning i snitt er ikke bare
rittets landemerke den dag i dag, men også blant de tøffeste bakkene som
finnes i den moderne sykkelsporten:
– Når de gjelder de bratteste partiene av Mur de Huy, er det ikke mange bakker
innenfor den moderne sykkelsporten som er mer spektakulære. På det bratteste
er den 26 prosent, og den har et 250 meter langt parti med 19 prosent. Det
blir fort mye melkesyre når rytterne skal brekke til der den siste gangen,
sier TV 2-kommentator Johan Kaggestad til procycling.no.
Da er man rett og slett blant sykkelsportens sterkeste ryttere.
– Det høres kanskje litt kvalmt ut nå, men jo: Det er de sterkeste rytterne
som sitter igjen. De som satser på å vinne Liège eller Flèche, satser like
mye på begge rittene. Alle klassikerne i Ardennene har stor status i
sykkelverdenen, sier Atle Kvålsvoll som ble nummer seks i Huy i 1992.
Eddy Merckx har vunnet rittet tre ganger. Bernhard Hinault var første mann
over toppen etter ruteendringen i ’83.
Lance Armstrong vant her i 1996, og året etter vant den franske storheten
Laurent Jalabert.
– Alt dreier seg om den siste klatringen opp Mur de Huy. Den er bare 1300
meter lang, men da jeg vant, så den aldri ut til å ta slutt – og spesielt de
siste meterne. Aldri før har jeg følt slik smerte og ekstase på samme tid,
forklarte Mario Aerts om sin triumf i 2002.
Vi snakker ikke akkurat smågutter i den store sammenhengen.
Mur de Huy befinner seg i byen Huy i fransktalende Vallonia. Bakken er også
kjent som «le Chemin de Chapelles» på grunn av de syv kapellene rytterne
passerer på vei opp.
Byen ligger seg ved elven Meuse, og blir av rittarrangør ASO beskrevet som et
sted med «fargerike fasader, iøynefallende butikker, svale parker og livlige
gater».
Starten går i Charleroi til formiddagskaffen. Etter 70,5 kilometer er man på
toppen av Mur de Huy for første gang.
Etter 163 kilometer er rytterne der igjen, før den store finalen begynner
etter 192,7 kilometer og avsluttes 1300 meter senere.
– Første passering er ikke noe problem, men dersom det kjøres hardt den andre
gangen, røyner det fort på. På toppen er man bare 30 kilometer unna mål, og
det venter et par knekkere til før man er ved muren for tredje gang, påpeker
Kaggestad.
Her møter mange ryttere veggen, og Lars Petter Nordhaug og andre ryttere med
ambisjoner om en topplassering, er nødt til å holde seg i første pulje her.
– Den blir på en måte brattere og brattere. Og det blir ekstra bratt når man
kommer inn i den slake svingen. Her begynner det virkelig å gå ut over det
fysiske, men også det mentale. Det er en beryktet stigning, for å si det
sånn, melder Kvålsvoll.
– Hvis du har krefter igjen, og trøkk i beina, er det OK. Dersom man allerede
er sliten, er det en kamp bare å komme seg til toppen. Man er nødt til å
finne sin egen rytme og fart opp der. Dersom du skal vinne, må du kjøre
ganske hardt fra bunnen av.
For første gang på lenge hadde vi nordmenn også en mann som kunne aspirert til
en topplassering i Ardennene.
Lars Petter Nordhaug så ut som «en million kroner» inntil han endte opp i
asfalten med Damiano Cunego under søndagens Amstel Gold Race.
– Dersom han hemmes av velten, kan det gå ut over bevegelsesmønsteret.
Samtidig kan han også bli varm underveis, og ikke bli plaget av det. Det
skumle er at det ikke skal mye støt til før muskulaturen stivner raskere,
enn den ellers ville gjort, sier Kaggestad.
– Jeg synes uansett det viktigste var at Lars Petter viste fram at det er
verdensnivå på prestasjonene han gjør. Det han gjorde under Amstel Gold
Race, står ikke noe tilbake for det Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd
gjør i WorldTouren. Forskjellen er at vi nå har fått fra en etapperytter. Og
han så usedvanlig frisk ut i beina under Amstel Gold Race, legger
sykkelkommentatoren til.