Den 9. mai var fjorårets verste dag i sykkelsporten. Den dagen ble Wouter
Weylandt slynget inn fjellveggen på vei ned Passo del Bocco.
Livet til den 26-årige Leopard Trek-rytteren sto ikke til å redde.
Den dagen kommer aldri Tyler Farrar til å glemme, heller.
Amerikaneren flyttet til Gent i 2007, og ble en av Weylandts aller beste
venner og faste treningsmakker.
Garmin-Cervélo rytteren maktet likevel å fullføre den nøytraliserte etappen
dagen etter. Flankert av Weylandts lagkamerater, var 27-åringen oppløst i
tårer da han trillet inn i målområdet i Livorno.
Han maktet nemlig å holde fokus på sesongens hovedmål, Tour de France. Under
Ster ZLM Tour tok han til og med sin første seier etter tragedien, med
fingrene viste han fram en «W» og signaliserte for alle hvem seieren var
dedisert til.
– Jeg kan ikke se på denne sesongen som mislykket. Jeg vant en etappe i Tour
de France, og seieren på lagtempo var også stort. Dessuten hadde jeg noen
gode prestasjoner i klassikerne, forteller Farrar.
– Det har vært noen definitive høydepunkter og noen forferdelige øyeblikk. Jeg
avslutter 2011 med glede, uttaler han.
– Jeg hadde aldri opplevd noe lignende før, som det å miste en venn. Det var
ganske traumatisk. Slik er livet noen ganger, ettersom ting er utenfor din
kontroll. Det skjer fryktelige ting med gode mennesker. Man forsøker å takle
det og komme seg videre. Jeg har ikke glemt det, men jeg prøver å komme meg
videre.
– Sykling er livet mitt, og har vært det siden jeg var 12 år gammel. Det er
slik jeg tjener til livets opphold. Jeg tenkte vel egentlig aldri på å
avslutte sesongen. I starten var jeg usikker på når jeg ville være tilbake i
trening.
– Laget støttet meg og lot meg bestemme tidspunktet selv. De presset meg ikke.
Da jeg begynte å sykle igjen, var det tøft de første dagene, men så ble det
nærmest terapeutisk. Jeg trente forholdsvis hardt, og jeg begynte å tenke på
hvordan jeg skulle hylle Wouter under Tour de France. Det ble dermed mitt
store mål og det var det jeg jobbet mot. Jeg var nødt til å trene godt nok
til å vinne en etappe i Tour de France, og på den måten hylle ham, forteller
amerikaneren.
Han klarte det også. Den tredje etappen mellom Olonne-Sur-Mer og Redonne ble
vunnet av Farrar, og igjen formet han fingerne til en «W» og æret sin avdøde
bestekompis.
– Det hele var surrealistisk. Vi var lenge på sykkelen, og det føltes ekstra
lenge med tankene man hadde i hodet. Jeg husker at jeg som liten gutt så hva
rytterne gjorde under Tour de France for å hedre Casartellis (Fabio
Casartelli omkom i utforkjøringen fra Col de Portet d’Aspet på den 15.
etappen i 1995) minne. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg selv skulle
oppleve noe slikt.
– Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg er en stor takk skyldig
Leopard-rytterne som lot meg ta del i avslutningen av etappen. Det betydde
så mye for meg å krysse målstreken sammen med dem, sier Farrar.