I sykkelblader og på sykkelnettsider får du alltid fortalt historien til de
store mestrene, og hvordan de vinner de store rittene.
Men i en lagidrett som sykkel står det alltid hardtarbeidende hjelpere bak en
hver mesters suksess. Disse historiene får sykkelfans sjelden ta en del av.
For øverst på podiet er det kun plass til en rytter. Hjelperne blir stående
i bakgrunn, men kapteinene vet å sette pris på hjelpen de får.
– Dette var min første tour, men jeg skjønte fort at dette var det største
rittet i verden. Jeg har aldri sett større folkemasser enn jeg gjorde under
Tour de France, forklarer Santaromita.
Ingen av de to BMC-rytterne er spesielt godt kjent for det norske
sykkelpublikumet. Ingen av dem har noen individuelle seiere i årets sesong,
men det er ikke så viktig. For begge er en del av laget som vant verdens
største sykkelritt.
– Alle på laget visste allerede ved sesongstart at vår oppgave var å gi alt
for at Cadel Evans. Jeg har alltid vært en hjelperytter under touren, men i
år var første gang jeg var en del av et vinnerlag. Det var som om jeg selv
vant rittet, forklarer en tydelig stolt Quinziato.
Den etter hvert så rutinerte italienerens hovedoppgave var å skjerme Evans for
vind på de flate etappene, og holde ham unna trøbbel. I et ritt hvor mange
av storfavorittene måtte bryte etter å ha gått ned i velt, var det en viktig
oppgave i seg selv.
Andy Schleck hadde angrepet tidlig på etappen og bygget seg opp et stort
forsprang da han kom inn i foten av det massive fjellet. Bak satt Evans med
svært lite hjelp fra sine lagkamerater. Til slutt måtte australieren gjøre
den tunge jobben på egenhånd.
– I tillegg til at jeg var ekstremt sliten selv var det en lidelse å høre på
radioen hvordan Cadel Evans måtte jobbe selv for å tette luken frem til den
yngste Schleck. Jeg skulle så gjerne ha sittet foran og hjulpet ham da,
innrømmer Santaromita.
Men til tross for at han i fjellene måtte gjøre mye av jobben selv, var det
til slutt ingen som kunne true BMC-kapteinen i sammendraget.
Med en fantastisk tempo på rittets nest siste dag slo han spikeren i kista.
Tre uker med blodslit hadde ført til at Evans’ store drøm hadde blitt
oppfylt.
– For meg var det store øyeblikket i touren da Cadel Evans kom inn på bussen
etter å ha avgjort hele rittet på den siste tempoetappen, sier Quinziato.
– Det er jeg enig i. Jeg kommer aldri til å glemme tårene som trillet da han
gikk inn i bussen, og omfavnelsene når vi skjønte at det hele var avgjort,
legger Santaromita til.
– Mange hadde fortalt meg at jeg ville få frysninger da vi syklet ut av
tunnelen første gang, men jeg hadde aldri trodd at det skulle være så
fantastisk. Det er en følelse jeg vil ta med meg resten av livet, avslører
Santaromita.
Det var lett å se hvilket enormt samhold det var i BMC-laget da de omfavnet
hverandre etter målgang. Sammen hadde de klart å slå alle konkurrentene.
– Jeg har faktisk et bilde av meg og Cadel sammen på Champs Elysées. Det har
fått hedersplass i stuen, ler Santaromita.
Og om du skulle tro at en slik intens opplevelse som det er å leve så tett på
hverandre i tre uker sørget for at rytterne gikk lei av hverandre tar du
skammelig feil:
– Det hadde jo vært morsomt å bruke den gratis ferien til å dra til Australia
og besøke Cadel, er de to italienske lagkameratene enige i.