Da Mark Cavendish spurtet fra konkurrentene på de siste meterne opp
Geels-bakke i København var det den siste biten som falt på plass i et
britisk puslespill.
For ikke en eneste ting er blitt overlatt til tilfeldighetene når
Storbritannia startet jakten på øyrikets andre VM-tittel, for en del år
siden.
For å finne starten på historien om hvordan britene vant VM 2011 må vi nemlig
mange, mange år tilbake i tid.
For å øke nivået på britisk sykling ble British Cycling startet opp. Hele
konseptet var å bygge opp en egen avdeling med kunnskapsrike folk, som igjen
kunne støtte opp om britiske sykkeltalenter.
Et eget akademi ble opprettet, hvor rytterne ble tett fulgt av sterke ledere
og inspirerende trenere. Akademiet utviklet sterke ryttere som Mark
Cavendish, Ben Swift og Geraint Thomas. Disse utviklet seg til å bli blant
verdens beste sykkelryttere.
I spissen for satsingen sto Rod Ellingsworth, den personlige treneren til Mark
Cavendish, som i dag også jobber i Team Sky-systemet.
-Vi måtte begynne å tenke på dette allerede nå. Hvilke ryttere trenger vi,
hvordan skal de jobbe? Du kan ikke bare møte opp et par uker før VM, velge
ut de beste rytterne og håpe at de kan klare å trekke opp Cavendish, mente
Ellingsworth.
Dermed var «prosjekt regnbuetrøye» allerede i gang, knappe tre år før britene
kunne slippe jubelen løs over VM-gullet.
Men du kan planlegge et ritt så mye du vil, og ha et så sterkt lag som
overhode mulig. Om du ikke har eneren som har det lille ekstra til å avgjøre
det i finalen, kommer du ingen vei.
– La oss ikke gå rundt grøten! Faktum er at om vi skal vinne VM, så kommer det
til å være med Cavendish, uttalte Ellingsworth bastant allerede I 2008.
Men samtidig som drømmen om et VM-gull var i ferd med å gå over til å bli en
ambisjon eller et mål, så mistet ikke britene fotfeste. De beholdt et
realistisk syn på tingenes tilstand og skjønte fort at VM-løypene i
Mendrisio 2009 og Geelong 2010 ville bli for tøffe for Cavendish.
Det naturlige var derfor å satse mot VM i København. «Prosjekt regnbuetrøye»
hadde fått en tre år lang levetid.
For å lykkes brukte Ellingsworth en teknikk britene hadde lykkes godt med på
banen. Han satt opp en liste med 20 punkter om store og små detaljer som
måtte være på plass for å sørge for at vinnersjansene var størst mulig.
Under følger noen av punktene til Ellingsworth:
Men det kanskje viktigste punktet for Ellingsworth var lagbygging. For hvordan
skal man bygge en lagfølelse når rytterne stort sett kjører på forskjellige
lag resten av året?
Løsningen var å samle rytterne så ofte som mulig i hovedkvarteret i
Manchester. Her trente de sammen, og øvde på opptrekk.
Dert så vi resultatet av på søndag. Der Italia tullet det til for seg selv i
opptrekket og Norge ikke fikk strategien med to kapteiner til å fungere, var
det et velfungerende britisk lag som kjørte inn det ene utbruddsforsøket
etter det andre.
Nærmest som maskiner utførte de arbeidsoppgavene de ble satt til. De visste
hva som krevdes av dem og hver og en på det åtte manns store laget leverte
varene.
Så da Cavendish hevet armene og gjorde seiersgesten var det ikke bare et
resultat av en god spurt, det var ikke bare et resultat av en god britisk
dag. Det hele var en perfekt utførelse av en veloverveid plan.
Eller som Mark Cavendish sa det på twitter:
– En plan utført med perfeksjon av en utrolig gruppe mennesker.
Neste år er det OL i London. Du kan være sikker på at britene har en plan klar
for det mesterskapet også!