– Jeg stiller opp på alt, men ikke med pappa, melder Frederik Wilmann i en
tekstmelding når vi forsøker å rigge en intervjuavtale med ham hjemme på
Lundene gård i Viggja.
Pappa er selvsagt tidligere proffsyklist Jostein Wilmann, men bortsett fra i
åpningsreplikken, har vi ikke tenkt å skrive noe særlig mer om ham i denne
artikkelen.
Dette skal dreie seg om sønnen, Frederik.
– Lett! Jeg ser ikke problemet, lyder svaret.
– Ta omkjøringsveien utenom sentrum og følg skiltene mot Oslo. Etter fire mil
møter du en stor rundkjøring og følger skiltingen mot Orkanger og Ålesund,
instruerer han.
Vi følger planen slavisk og har få problemer inntil trafikken stanser opp ved
Udduvollsbrua. Det er spredning i feltet, så dette er ikke snakk om en
vanlig kø.
Det må være noe annet.
– Oi, en elg! konstaterer jeg småivrig bak rattet.
Ettersom skogens konge ikke hadde noe annet sted å springe, «stupte» den like
godt over rekkverket og la på svøm innover mot elvebredden.
Dagligdags i disse trakter, men oppfriskende for et bymenneske på
reportasjetur.
Et tettsted som huset 221 innbyggere i januar 2009. Det går likevel an å kjøre
feil.
– Nå har jeg parkert ved et skilt det står Viggja på, opplyser jeg Wilmann per
telefon.
– Ja, da snur du og sikter mot det store, gule huset etter 150 meter,
forklarer han fra sykkelsetet.
Dagens første økt er allerede i gang, mens vi skal bli med på del to: Motopes
med Pål Erik Krangsås.
Den nåværende bilselgeren har for øvrig vunnet den store styrkeprøven mellom
Trondheim og Oslo hele fire ganger.
– Jeg kjører mye pes bak bil og dels scooter. Det gir konkurransefart og mye
over det, også. Det er en veldig grei måte å holde farten i beina på. Jeg
har kjørt en del løp, så det er ikke livsviktig akkurat nå, men i forkant av
sesongen har jeg mange slike økter, forteller han.
Men der stopper kanskje også de fleste likhetene i treningsarbeidet til
Frederik Wilmann og mange av de mest fremgangsrike norske proff- og
amatørsyklistene.
Trønderen er nemlig viden kjent for å gå sin egne veier både i
treningshverdagen og i veien mot karrieretoppen.
– Gino Van Oudenhove har brukt 5-10 år på å forme Frederik.
– Han er et så stort talent at han ikke behøver å bruke alle virkemidler for å
komme seg til toppen. Å ta en Wilmann i ørene, enten det dreier seg om
Frederik eller Jostein, er ikke like enkelt, forteller pesfører Krangsås.
Men 25-åringen viste via sitt proffopphold hos Skil-Shimano, selv om ikke det
ble et lykkelig partnerskap, at det finnes flere veier til det beste
selskap.
– Jeg har ikke pulsmåler, ikke wattmåler, ikke speedometer. Ingenting! Jeg
bare sykler, jeg. Jeg sykler mot sola, svarer Wilmann i bohemaktige
vendinger.
– Det må du spørre andre om. Jeg har en følelse av at den merkelappen ikke
passer meg helt.
En av Norges største sykkelryttere gjennom tidene, men også han er en
egenrådig og dels bohemaktig type.
Frederik er på alle måter en utrolig hyggelig gutt. Men som han selv skal få
lov til å fortelle, kunne hovedgeskjeften hans per nå dreid seg om helt
andre ting enn å havne foran i sykkelløp.
Halvveis inn i sitt fjerde år flyttet han nemlig til storbymetropolen
Frankfurt.
– Det var langt ifra idrett, for å si det sånn, forteller Wilmann.
– Jeg hadde en bra barndom der, men det har ikke noe å gjøre med idrett når du
bor i slik storby. Da driver du med alt annet rart. Da er du ramp og driver
med hærverk, og verre ting enn det, når du blir eldre. Jeg var aldri borti
slike ting, ettersom jeg flyttet til Norge i rett tid. Men det kunne fort ha
blitt et annet utfall. Slik det ofte blir i store byer med gjenger og folk
fra veldig mange kulturer.
– Jeg har gjort mye rart i Frankfurt. Jeg vil ikke gå i detaljer, men det kan
ikke sammenlignes med å vokse opp i Norge. Uansett om man er oppvokst i
Oslo, Trondheim eller en annen by. Dersom man vokser opp i Oslo, er det som
å bo på landet i Tyskland. Å vokse opp i Frankfurt: Der er det mye som
skjer. Når man blir 16-17 og begynner å dra ut på byen, da er det mye som
skjer. Det er mye kriminalitet og en veldig farlig by. Men jeg hadde det
helt topp der, og angrer ikke på at jeg bodde der.
– Jeg drev med friidrett i ett år. Da var jeg 11 år. Men jeg var en aktiv
gutt, hele tid. Jeg raste rundt i byen. Det er et annet liv. Man går på gata
og vokser opp der med en kompisgjeng. Man styrer med dem hele dagen, og
holder seg aldri i ro. Vi lekte politi og røver. Vi ødela noen biler der, og
måtte løpe fra det – og så videre.
Skolen var ikke et samlende sted for den oppvoksende Frederik. Han måtte gå
6.-klassen om igjen tre ganger.
– Du har det ikke på samme måten i Norge. Der kommer du deg videre, uansett.
Jeg flyttet om sommerferien, så dersom jeg hadde begynt på igjen til høsten,
hadde det blitt enda et år. Kanskje jeg hadde vært i 6.-klassen fortsatt,
sier han og ler godt av seg selv.
– Det er helt uaktuelt å ta opp noen fag eller ta mer utdanning. Jeg har ingen
interesse av å sitte på en skolebenk og ta opp noe som helst. Det var ikke
fordi jeg var dum at jeg ikke fikk det til på skolebenken i Tyskland heller,
men jeg ga faen. Jeg var nesten ikke der, og når jeg var det, bråket jeg og
gjorde helt andre ting.
Han gir gjerne av seg selv, men det man får ut er 100 prosent usensurert. Man
får ikke tid til å fordøye det ene utspillet, før det slås til grunnen av
det neste.
– Jeg blir jo mobbet litt for det på Joker, også. Jeg har ingenting. Jeg er
kanskje gammeldags, men jeg synes det bare er forstyrrende elementer.
Wattmåling er sikkert et topp hjelpemiddel, men ikke for meg. Det er
bare i veien. Det er et irritasjonselement.
Wilmann hopper rett videre til en historie fra hverdagen i Skil-Shimano. Det
sto på en måte ikke på utstyret der i gården. Syklene var blant annet
utstyrt med SRM-måler (som måler watten – kraften – du produserer i
tråkket).
Den var mest til pynt på nordmannens sykkel.
– SRM-måleren var ladet opp da jeg fikk den, innleder han.
– De batteriene varte kanskje i en måned. Etter det, så gadd jeg ikke å lade
det opp. Jeg syklet rundt med en tom SRM hele året. Folk spurte meg: Sykler
du med trådløs SRM – det koster 30.000 kroner i året.. Jeg driter i hva det
koster. Hva skal jeg med det? «Vi kan kjøpe den, vi!», hørte jeg. Dere kan
få den! Jeg har ikke noe bruk for det. Jeg har ingen interesse av det.
– Når toget går i et sykkelritt, så går det. Det hjelper ikke å følge med på
pulsen da.
– Jo, jeg ser at folk på Joker analyserer, sender diagrammer og sammenligner.
Det er sikkert artig det, men jeg sykler heller en time lenger, svarer han
bastant.
– Helt sikkert. Jeg har ikke syklet med mange som viser like lite interesse
for dette som jeg gjør. Jeg kjenner til folk som nesten ikke kan trene om de
har glemt pulsklokka. Hva gjør du da? Dersom du er så opphengt i pulsklokka,
at du blir helt hjelpeløs dersom den ikke funker, da har det gått litt for
langt. Å sitte der og sjekke pulsen hele tiden også. Det er en uting.
– Han har i hvert fall ikke mast om det, forteller han.
Men det kunne han gjort, for den belgiske strategen på toppen av Joker
Merida-pyramiden, er en mann villstyringen hører på.
– Det må være Gino. Helt klart.
– Jeg har kjent ham helt fra starten av. Vi arbeidet sammen på
juniorlandslaget. Jeg har lært mye fra ham opp igjennom årene, selv om han
sikkert har vært frustrert over meg ganske mange ganger. Men han har også
vært veldig tålmodig.
Han vant blant annet en etappeseier under Tour Alsace, og vant Mi-Août
Bretonne sammenlagt. Endelig fikk han vist fram klatreferdighetene og
råskapen i ritt, og jammen dro han ikke inn en sammenlagtseier på det, også.
Sammen med Lars Petter Nordhaug og Alexander Kristoff, ble tre nye, norske
sykkelproffer sendt på samlebånd ut i sykkel-Europa.
Mens Team Sky og BMC Racing fremdeles har troen på sine norske tilvekster, ble
det fullstendig skjæring mellom Wilmann og Skil-Shimano.
– Nei, det har jeg ikke.
– Det vil tiden vise, men jeg har helt klart ikke fått ut det beste.
– Enkelte vil si at jeg har surret det bort, andre vil mene at jeg har
stagnert. Jeg har sikkert gjort noen dumme ting. Det som skjedde i fjor, var
heller ikke bra. Da var jeg absolutt ikke motivert, hele sesongen. Jeg er en
trivselsperson, og der trivdes jeg ikke i det hele tatt. Det gikk til
helvete. Jeg syklet hele året, men jeg trente ikke noe bra. Jeg trente ikke
med hodet i det hele tatt.
Lysten og motivasjonen er tilbake. Det er også treningsviljen. Den har Wilmann
for øvrig alltid hatt, selv om han ikke er opptatt av de samme dataene andre
utøvere produserer og analyserer underveis.
Denne uka er 25-åringen også tilbake i manesjen. Joker Merida stiller sitt
aller sterkeste mannskap under etapperittet Tour of Norway.
Da er den særegne trønderen selvskreven i oppstillingen. Han håper
arrangementet blir enda mer prestisjetungt i fremtiden.
– Timingen på dette prosjektet kunne ikke vært bedre, så det blir spennende.
Jeg håper også at rittet blir oppgradert neste år. Det er på tide at noe
slik skjer i Norge, forteller han.
Tenke seg til at det er her Frederik Wilmann slo seg til ro og føler seg
hjemme? Borte fra alle fristelser og fallgruver som tidligere hadde lokket
fram rebellen i ham.
Tenke seg til at en tverr 14-åring som ikke forsto språket, kom hit utpå
høstparten i 1999. Det var på den mørkeste tiden av året og svært langt unna
storbypulsen.
Hva skulle han egentlig ta seg til?
En sykkeltur med Ola Kjøren (jevnaldrende terrengsyklist fra nabobygda Skaun)
innover mot Trondheim sentrum ble vendepunktet. Slik havnet et av Norges
råeste sykkeltalenter i støpeskjeen.
Råslipt, talentfull og fargerik. Selvsagt var det plass til en ny Wilmann i
toppen av norsk sykkelsport.
Og da det hvinte og peip i sykler, pulsklokker og SRM-målere oppover Norefjell
i starten av mai: Hvem var det da som tålte hardkjøret bedre enn alle
konkurrentene sine?
Jo, nettopp; villdyret Wilmann.