Den tredje etappen i Glava Tour of Norway gikk fra Sarpsborg til Halden. Jeg
var heldig nok til å få oppleve den på best mulig måte.
For alle som elsker sykkelsporten har nok alltid hatt en aldri så liten drøm
om å få følge et sykkelritt fra en følgebil.
Plussbank Cervélo var greie nok til å oppfylle den drømmen for meg. Fra
passasjersetet, ved siden av Atle Kvålsvoll, fikk jeg et unikt innblikk bak
kulissene i et sykkelritt.
Sammen med Cykelcity kommer vi oss på riktig kurs. Som utrykningskjøretøy
passerer vi all trafikk mellom de to kjøreretningene. En arrangør vinker oss
av hovedveien. Kvålsvoll kjører det remmer og tøy tåler. Hadde han ikke
bestemt seg for å bli toppsyklist hadde han sikkert hatt en stor karriere
innen motorsporten. På 1,2,3 er vi opp på halen av feltet. Nå er vi i gang!
Den første halvannen timen er rimelig begivenhetsfri for oss i bilkøen.
Syklistene kjørte det remmer og tøy holder foran oss. Det går unna i et
forrykende tempo. I bilen sitter vi og koser oss med cola. Kontrastene er
store. Rittradioen melder om det ene angrepet etter det andre, alltid
etterfulgt av beskjed om at feltet er samlet igjen.
Vi får raskt kontakt med resten av følgebilene etter den lille pausen, og
suser forbi den ene etter den andre på venstresiden. For en sykkelentusiast
som aldri tidligere har opplevd sykkelritt fra denne siden, virker køen av
følgebiler som en barneskoleklasse på tur. Halvveis organisert, halvveis
galskap.
Plutselig ringer Kvålsvolls telefon. Han setter den på med høyttalere. En
tidligere skøytetrener presenterer seg. Han spør om det er et dårlig
tidspunkt å slå av en prat på. Svaret er definitivt ja, for nå melder
radioen at rytter nummer 175 ønsker seg drikke. Det er Torgeir Strandberg.
Samtidig som han vennlig avslutter telefonsamtalen gir Kvålsvoll full gass
og kjører seg opp i bilkøen. Trønderen motbeviser alle fordommer mot at menn
ikke kan gjøre to ting samtidig. Det tar ikke mange sekunder før vi er oppe
hos Strandberg. Vi gir han den ene flasken etter den andre.
– Bjørn Tore (Hoem) er med i den fremste gruppen, kan han berette før han
fyker tilbake til feltet. Hele seansen er over på 30 sekunder.
Vi ankommer langesonen. Her plukker vi opp assisterende sportsdirektør Olav
Aleksander Benjaminsen. Han har gitt rytterne slynger med mat og drikke. Det
har vært lite aktivitet nede i følgebilene så langt, men plutselig kryr det
av ryttere som ønsker seg nye og fulle drikkeflasker. Jeg merker at pulsen
stiger og det til tross for at min eneste oppgave å ta bilder. Kvålsvoll er
roligheten selv. At ryttere og følgebiler suser forbi på begge sider gjør
han ikke nevneverdig stresset. Det er ikke hans første dag i en følgebil.
Torgeir Strandberg er nede i bilen igjen. Det samme er Sebastian Kvålsvoll og
Øystein Stake Laengen. Ingen overraskelse, det er disse rytterne som skal
servere kapteinene. De gjør grovarbeidet, og spiller kapteinene gode. Mer
overraskende er det at Lorents Ola Aasvold, en av kapteinene, plutselig
kommer ned til bilen.
– Er det noe spesielt, lurer Kvålsvoll på.
– Nei, jeg ville prate litt, sier Aasvold med et smil. Han gir en kort
oppsummering av rittet så langt, og fyller på med et par nye drikkeflasker,
før han kjører seg opp til feltet igjen.
Men det hele har kostet for Rabobank. Til slutt har Kelderman (mannen som
hadde den gule trøyen) selv måttet gå etter. Rabobank-laget er kokt og
trenger en pause. Dermed får bruddet nesten fem minutter rimelig raskt. Da
innser nederlenderne alvoret, for Bibby var bare noen få sekunder bak
Kelderman i sammendraget. Sakte, men sikkert taper utbryterne tid. Rittet
har satt seg, og i Plussbank Cervélo-bilen er man godt fornøyd med
utviklingen. Helst skulle man hatt en mann med i bruddet, men at Rabobank må
slite seg ut i front av feltet passer bra.
Plutselig stopper vi igjen. Før jeg rekker å trekke pusten er de tre andre ute
av bilen. «Fanken, jeg gikk glipp av en ny tissepause» tenker jeg. Småflau
over at jeg fortsatt ikke henger med i svingene trøster jeg meg med at det
sikkert er veldig kjekt å ha igjen en mann i bilen, i tilfelle rittradioen
melder om at en Plussbank Cervélo-rytter er i trøbbel. Jeg konkluderer med
at jeg bidrar, dog på et vanvittig lavt nivå. Ikke lenge etter har Øystein
Stake Laengen tekniske problemer. Felgen har sprukket og Jerome hopper ut,
skifter hjul og dytter Stake Laengen i gang.
Vi kjører raskt inn den elegante rytteren og peser han opp til resten av
bilkøen. Stake Laengen passerer bilen vår, men der slutter ikke vår oppgave.
I en utforbakke kutter vi en sving og passerer 4-5 andre følgebiler i stor
fart, med Stake Laengen foran oss. Alt for å forvisse oss om at ungguten,
som vant poengtrøyen i Ringerike GP i fjor, kommer seg helt opp til feltet
igjen. Han er oppe, vi slipper oss ned til vår faste plass i bilkøen.
Ludvigsson kommer tilbake til feltet. «Han vant prologen i Tour de Normandie.
Han er rett og slett råsterk» er attesten fra Benjaminsen. Like etter kommer
også Kasa Jarlseth opp gjennom bilkøen. Begge rytterne har skrapet opp både
trøyer og hud. Dette er ikke bare lek, det er også blodig alvor. Bokstavelig
talt.
Terrenget forandrer seg nå, det går slakt utfor. Farten er enorm, spenningen
øker. Vi er innenfor de siste tre kilometerne. Idet vi svinger ut fra den
brede og fine veien og inn i den avsluttende bakken ser vi at Stian Remme
står og får et nytt forhjul. Ikke noe problem, han får samme tid som feltet.
400 meter fra mål blir vi vinket inn i en sidevei. Etter å ha kjørt noen
hundre meter omvei er vi fremme ved målområdet. Rytterne har allerede syklet
ned til den andre Plussbank Cervélo-bilen, 200 meter nede i bakken. Dagens
innsats er over. Jeg takker pent for turen og opplevelsen. For selv om dette
har vært en vanlig dag på jobben for de tre andre i bilen, har det for meg
vært en stor opplevelse. Jeg har for første gang virkelig opplevd et
sykkelritt.