– Lagkameratene mine er fine, de gjør det de får beskjed om.
Men alt skal ikke være like rosenrødt i Astana, eller i andre lag.
Årsaken er planene om et nytt sykkellag med base i Australia (GreenEdge). De
er selvsagt ute etter australske ryttere, og det er det som skaper
problemene.
– Det er et faktum. Det er flere ryttere som opplever det samme som meg. Det
er en skuffelse, forteller Davis til Sydney Morning Herald.
– Nå har vi «aussis» endelige en sjanse til å få vårt eget lag, og da er det
selvsagt helt naturlig at man er spesielt interessert i australske ryttere,
hvis kontrakten går ut. Det burde lagene respektere, og så bare se å komme i
gang med sesongen, få så mange seiere som mulig og bruke oss så godt de kan,
så lenge de har oss, forteller Davis.
Det er nettopp dette som gjør at australienserene ignoreres. Dersom de stikker
til et annet lag, er det bedre for deres nåværende arbeidsgivere å gi
ryttere som blir i laget sjansen.
Lagene som er rangert topp 15 er mer eller mindre sikret en plass i det gode
selskap, mens lagene fra 16 til 20 konkurrere om tre plasser i
sykkelsportens ypperste selskap, «World Touren».
– Når én rytter har dominert de to første rittene, så prøver du i det tredje,
mens han sikter til Philippe Gilberts storeslem.
– Det som ødelegger alt er UCIs poengsystem. Lagene tenker på å få sjette- og
niendeplasser, i stedet for å prøve å vinne og ende opp på tiendeplass. De
sier at radiokommunikasjonen ødelegger angrepsviljen, men poengsystemet gjør
det samme. Folk blir defensive, forklarer Pineau.
Til og med 2004 var lignet systemet dagens, men fremdeles ikke helt lik. Da
hadde man en felles ranking, der alle internasjonale sykkelritt telte, i
ulik grad. Lagene rykket opp og ned mellom divisjoner, og de femten beste
lagene på rankingen ved utgangen av en sesong var sikret billett i de store
rittene året etter.
Uavhengig om rytterne ble i laget eller ikke.
Kanskje var det bedre?