Spilimbergo-Grossglockner og Lienz-Monte Zoncolan.
De 229 rytterne som stiller på startstreken foran årets Giro d’Italia bør både
glede og grue seg til datoene 20.-22. mai.
Da skal utøverne nemlig få teste seg i noen av de tøffeste giroetappene som er
blitt kjørt noensinne. Carlos Sastre og hans Geox-TMC benyttet påsken klokt,
da de tok turen til Italia og Østerrike for å gjøre seg kjent med disse
partiene.
Den 13.-etappen starter ved foten av Dolomittene. Den 13,6 kilometer lange
stigningen opp mot Grossglockner starter kanskje forsiktig, men de siste to
kilometerne holder voksne 10,7 prosent i snitt. Man finner kanskje noe trøst
i at etappen bare er 159 kilometer lang?
Du husker kanskje fjellet der Cadel Evans måtte slippe Ivan Basso ut av syne
under fjorårets versjon. På veien dit skal rytterne også over Monte Croce
Comelico, Passo Di Sant’Antonio, Passo Delle Mauria og Monte Crostis.
Totalt er den brutale etappen 210 kilometer lang. Det bør være nok til å
skremme vannet av de fleste.
Geox-TMC-laget prøvekjørte noen av de førti (!) større klatrepartiene rytterne
skal over forrige helg. Blant annet testet de ut traseen i Dolomittene,
mellom Veneto, Friuli og Trentino.
– Vi merket fort hvor hard og episk den kommende giroutgaven kommer til å bli,
kommenterte Sastre.
Han mener det siste fjellet før Zoncolan – Crostis – blir en hard nøtt å knekk
for rytterne:
– Alle vet hvor hard Zoncolan er, men jeg tror Crostis også blir en grufull
opplevelse. For meg er dette en helt ny klatring, og jeg er glad for at jeg
fikk kjørt den før årets Giro. Den er ekstremt utfordrende, men den reelle
testen vil være nedfarten med en bratt, teknisk utforkjøring på en smal vei
med ødelagt asfalt. Her er man nødt til å være forsiktig. Det kommer til å
bli vanskelig å få i seg nok mat, drikke og hente seg inn igjen her før man
skal angripe Zoncolan, spår han.
Etappen avsluttes med en 6,2 kilometer lang klatring opp mot Gardeccia i Val
di Fassa. Den gjennomsnittlige stigningsprosenten er på 10 prosent, men både
starten av slutten av kraftanstrengelsen innebærer 16 prosents stigning.
Etappen er hele 230 kilometer lang.
Sastre og hans lagkamerater kjørte 80 kilometer av denne etappen, blant annet
for å sjekke ut Giau- og Fedaia-passene og ankomsten oppover Gardeccia.
– Giau og Fedaia er to viktige klatringer, som fortjener all mulig respekt.
Giau er spesielt hard mot slutten, mens Fedaia har et parti midt i hvor
partiene fremstår som endeløse. Jeg kjente heller ikke til
Gardeccia-klatringen fra før. Den har noen utrolig utfordrende partier og
man er nødt til å ha i bakhodet at man møter denne veggen etter mer enn 200
kilometer på sykkelen.
Etter denne klatresterke trippelen, venter det endelig en hviledag for
rytterne. Men på dette punktet i rittet gjenstår det fremdeles seks etapper,
derav tre klatreetapper, en flat etappe, en bakketempo og en vanlig
tempoetappe for de tapre rytterne.