Sykkelsporten jobber målrettet for å utvikle seg til å bli en verdensidrett.
Et ledd i denne prosessen er å spre mesterskap og de største etapperittene
utover flere nasjoner.
Slik var det for eksempel mulig å starte Tour de France i London i 2007. I
fjor startet både Tour de France og Giro d’Italia i Nederland. Et splitter
nytt ritt i WorldTour planlegges i Kina i etterkant av VM i København.
Og det er allerede bestemt at VM i 2015 vil foregå utenfor Europas grenser.
Fifa (det internasjonale fotballforbundet) gjorde en aldri så liten genistrek,
da de fant ut VM skulle arrangeres i en ny verdensdel hver gang.
Fotballforbundet har allerede gitt Qatar oppgaven i 2022. Nå ønsker
«nabolandet» Oman å kuppe verdensmesterskapet i sykling sju år tidligere.
– Det kan helt sikkert bli et veldig fint mesterskap i Oman. Da får de sikkert
avsperret rundløypa, og det blir en stor folkefest. Folket der nede er
utrolig vennlige og glade. Det kan bli helt rått, sier Gabriel Rasch til
procycling.no.
De fleste rytterne er positive til opplevelsene de har hatt i de arabiske
landene. Tour de France-arrangøren ASO står bak rittene, og franskmennene
har selvsagt førstehånds kunnskap om hvordan man organiserer sykkelritt.
Tour of Oman er bare inne i sitt andre leveår. Derfor var det ikke fritt for
humoristiske innslag langs landeveien.
– Oman er et spesielt ritt, og det er nok enda mer spesielt enn i Qatar.
Ettersom kulturforskjellen er så stor, er det litt rart å sykle der borte.
Når vi kommer kjørende, står folk halvveis ute i veien og vil gjøre en «high
five» eller gi deg en rose. Dessuten er det både trommer og andre musikalske
innslag langs løypa.
– Man blir litt sånn: Oj, skal vi kjøre sykkelløp her? Jeg prøver heller å få
med meg det som skjer i feltet, men noen ganger tar man det bare som en tur,
forteller Rasch.
Det var ikke den eneste episoden:
– Det var noen som kastet småstein langs veien, og en fyr gikk rett og slett
igjennom hele hovedfeltet. I tillegg hadde politiet en tendens til å stanse
biler langs veien. Da var man nødt til å se opp for åpne bildører, forteller
Arvesen til procycling.no.
– Vi ble stort sett godt mottatt alle plasser. De hadde kjørt en del
skoleklasser ut i ørkenen for å skape litt liv og røre. Det var mange lokale
danse- og sanglag som satte farge på arrangementet. Det var langt mer
publikum og ståhei rundt rittet her, enn for eksempel i Qatar. Der har man
også arrangert rittet i ti år, allerede.
– Å arrangere et VM har både plusser og minuser i forhold til å arrangere et
etappeløp. De vil trenge en rundløype, og slipper stort sett unna
logistikkutfordringene de har under Tour of Oman. På det punktet blir det
enklere, men det blir selvsagt flere folk å ta vare på, påpeker Arvesen.
– Ja, det tror jeg. De lokale som står bak rittet, og som hjelper ASO med
arrangementet, har en godt utviklet sykkelforståelse. Omanerne mangler
sykkelkultur, men et sted må de starte. Det hadde vært forskjell på måten
nordmenn og folk i de store sykkelnasjonene hadde oppført seg på under et
stort sykkelritt, også.
Kanadierne har lange tradisjoner med å arrangere sykkelritt. Montreal
arrangerte VM i 1974, og de siste sesongene har Grand Prix Quebec og Grand
Prix Montreal gitt viktige WorldTour-poeng til de skarpeste rytterne.
– Quebec har milevis med sykkeltradisjoner i forhold til Oman, men det er ikke
sikkert det betyr noe. Jeg vet ikke hvordan UCI tenker i denne
søkeprosessen, men de har vært flinke med å utvikle WorldTour’en.
– VM er et kjempearrangement, og jeg håper det blir en folkefest uansett hvem
som får det. Det sier seg selv at det ikke blir det samme om man må tvinge
folk ut i løypene, avslutter Arvesen.
Om han selv satser mot VM i 2015?
Selvsagt, men ikke nødvendigvis som rytter.