Edvald+Boasson+Hagen Bradley+Wiggins Team+Sky Kurt+Asle+Arvesen

Da Edvald ignorerte Eddy Merckx

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 31.12.10 11:21

Del på    

– Sporten trenger naiviteten hans, sier Bradley Wiggins i fullt alvor.

Det er Bradley Wiggins som roper ut i en italiensk hotellresepsjon.

Edvald vrir seg litt i sofaen før han svarer:

– Ehhh.. Jeg kommer ikke på det.

Samtalen bærer videre av sted og Sky-gjengen hilser avslappet på blant andre
Matti Breschel og en smilende Andy Schleck som er på vei inn for å innta
kveldsmaten.

– Turboneger! utbryter en synlig lettet Boasson Hagen plutselig.

– Yeah! DEM vil jeg se når jeg tar turen til Norge en gang, utbryter Bradley
Wiggins.

For musikkelskeren og sykkelnerden Wiggins høres det uansett forlokkende ut.
Vi sitter sammen med Edvald Boasson Hagen i på et lite hotell utenfor
Milano, og har etter hvert fått selskap av Wiggins og et par andre
Sky-ryttere.

De sitter nå og fniser i sofaen og forsøker å tyde den norske samtalen som
utspiller seg et par meter unna.

– Han er ganske spesiell, i hvert fall dersom man skiller mellom å være på og
av sykkelen. Han er spilloppmakeren av sykkelen, og driver alltid og
etterligner folk eller driver med andre spillopperier. Hvis du har snakket
litt med ham, tar det ikke lang tid før han etterligner deg, advarer Edvald.

– Det er sikkert begge deler, det. Men han kan sikkert etterligne deg under
middagen etterpå. Han tar alle. Favorittene er nok sportsdirektører eller
andre ryttere.

Edvald er fremdeles ung, norsk, beskjeden og en av sykkelsportens mest
talentfulle emner. De kom til laget på samme tid, men er av vesen så ulike
man kan få det. Likevel knyttes de sammen av en gjensidig respekt.

Boasson Hagen og Wiggins møttes for første gang som ryttere i tyske T-Mobile
for to år siden. Wiggins var da en av verdens beste bane- og temposyklister.
Edvald var på sin side ettertraktet hos alle de største profflagene etter å
dominert voldsomt på kontinentalnivå for laget som da het Team Maxbo
Bianchi.

– Jeg kjente til navnet hans på grunn av suksessen han opplevde som
amatørrytter i 2007-sesongen. Da snakket alle om ham. Den første gangen jeg
møtte ham, var da vi syklet sammen for T-Mobile. Den første gangen jeg så
ham på sykkel var under Tour of California i 2008. Jeg så med en gang hvor
bra han var. Jeg tror det var hans første proffritt som 19-åring. Han ble
nummer fem på prologen. Der og da skjønte vi hvor stor stjerne han var. To
dager senere sto han av rittet på grunn av sykdom. Den neste gangen jeg så
ham var under Critérium International. Der vant han tempoetappen. Deretter
så jeg ham da han vant Grand Prix de Denain – og alt dette skjedde altså
mens han var 19 år gammel. Derfra og ut har han bare bekreftet hvor stort
talentet hans egentlig er.

Ved to anledninger har Wiggins allerede fortalt procycling.no at rudsbygdingen
er god nok til selv å bestemme om han vil bli dominant innenfor
brosteinsklassikerne eller de største etapperittene.

At det likevel er vanskelig å fatte hvor stor den beskjedne gutten fra
Gudbrandsdalen kan bli, har vel noe med den norske mentaliteten å gjøre.

– Det første jeg la merke til var hvor ung han var. Han var i oppstillingen
til T-Mobile, som var et av de største lagene i verden på den tiden, og man
forsto raskt at det fremdeles var snakk om en liten guttunge. Han var veldig
stille og sjenert, men hver gang han snakket fikk man inntrykk av at han var
helt sikker på hva han ville, hvilke mål han hadde innenfor sporten og at
han var 100 prosent sikker på det han gjorde. Både når det gjaldt trening og
andre ting. Han ga ikke inntrykk av å være fortapt eller trengte hjelp. Han
visste hva han ville, og ble aldri påvirket av hvem han skulle sykle mot.
Han besitter ikke stor sykkelkunnskap. Derfor ble han heller ikke påvirket
av de store navnene han konkurrerte mot.

Kurt gjør et opphold, snakker med en fyr – mens Edvald blir stående et par
meter lenger bort og sparker i grusen.

– Litt senere spurte jeg: «Du vet vel hvem det var?». «Nei», svarte Edvald.
«Det var Eddy Merckx», fortalte jeg. «Å? Var det ham?», konstaterte Edvald.
Det gikk ikke lenger enn til middagen om kvelden, før de to var
bestekompiser. Under Tour of Oman møttes de igjen, ettersom Eddy var
prisutdeler og Edvald havnet på 2.-plass i sammendraget. Etterpå fikk han
skyss tilbake til hotellet i Merckx privatbil, så det er ingen tvil om at de
to fant tonen, forteller Arvesen til procycling.no.

For å si som Arvesen pleier å gjøre:

– Edvald sykler. Ferdig med det!

Litt beskjemmet bekrefter Boasson Hagen siden historien i den italienske
hotellresepsjonen vi sitter i.

– Jeg kjenner ham ikke veldig godt, men jeg snakket mye med ham i Oman. Jeg
var ofte på podiet, og han jobbet i organisasjonen. Da snakket jeg en del
med ham. Jeg vet godt hvem det er nå, men jeg kan ikke alle resultatene
helt.

– Ja, det tror jeg han gjorde.

– Ja, det stemmer vel det, sier han og smiler skjevt.

– Jeg lot det skure. Jeg sa ikke det med en gang, og vet ikke om han vet det,
heller. Men han synes sikkert det bare er gøy.

Han er sønn av tidligere proffsyklist Gary Wiggins, og har vokst opp med
ubegrenset tilgang på sykkelblader, sykkelfilmer, sykkelbøker og en posisjon
foran TV-skjermen hver gang ryttere som Miguel Indurain og Greg LeMond
utkjempet slag i Tour de France.

Etter oppveksten i London er også Wiggins mer enn godt oppdatert på musikk.
Overfor Cycling Weekly har han trukket fram The Jam, Oasis, Ocean Colour
Scene, The Who og The Small Faces som sine favorittband.

Med andre ord er lar han seg interessere og dedikere til lidenskapene sine, og
det, i hvert fall på disse områdene, til forskjell fra Edvald Boasson Hagen.
Det er kanskje ingen overraskelse at briten setter stor pris på historien om
Edvalds første møte med sykkellegenden Mercx, heller.

– Sporten trenger den naiviteten. Det handler ikke om rykte og slike ting.
Derfor tror jeg kanskje, bortsett fra Edvalds talent og fysiske egenskaper,
at hans evne til å holde seg upåvirket av hvem som er den beste sprinteren
og alt det der. For ham er det bare et ritt, bare en konkurranse. Det har
vært en stor faktor bak suksessen hans.

– Helt klart. I denne sporten forventer store ryttere å nyte stor grad av
respekt for å pleie sitt ego. Edvald er ikke på den måten. Han er mer en
gentleman. Hver gang han vinner gjør han det snarere på en grasiøs måte, enn
på kontroversielt vis. Han er et friskt pust i sykkelsporten. Det er uvanlig
å oppleve det.

– Allerede før jeg startet med dette, var jeg en stor sykkelfan. For meg var
det stort å møte Richard Virenque og Lance Armstrong. Det er vanskelig ikke
å være det også, når man har vokst opp med sporten. For Edvald hadde det
sikkert vært større å møte en langrennsløper med OL-gull på samvittigheten.
Det er en idrett han forstår og folk han sikkert har lettere å forholde seg
til, enn folk fra sykkelverden. Kanskje med unntak av en fyr som Thor
Hushovd, som han har lest mye om i avisene.

– Men egentlig tror jeg har ført og fremst han har lyst til å bli bedre enn
ham, legger Wiggins til.

– Ja, jeg tror det. Det er ikke noe negativt, for jeg har ikke noe ekstra
respekt for dem ettersom jeg ikke vet hvem de er. De er bare konkurrenter og
andre mennesker.

– Ja, stort sett. Men nå kjenner jeg igjen verdensmester og da, så det er ikke
så verst. Jeg vet ikke om han skal få gå fri, men. Han er jo en konkurrent,
han også, sier Edvald og gliser.

Forskjellen er at førstnevnte øser den ut mot alle som befinner seg i samme
rom som ham, mens Edvald liker å være tryggere på omgivelsene før han byr på
seg selv.

Fra den første gangen jeg møtte ham som journalist, og fram til i dag – har
han taklet rampelyset bedre og bedre. Det dummeste folk kan gjøre er å
undervurdere 23-åringen, i hvert kun basert på blygheten hans.

De som kjenner Edvald forteller om en intelligent og trygg type som har en
uvanlig sult etter å vinne sykkelritt.

– Både Edvald og Bradley er pliktoppfyllende når det kommer til
treningsarbeidet, men der stanser nok likhetene også. Mens Bradley er mye
mer utadvendt, er Edvald en snill gutt fra landet. Han er stille og
beskjeden, og jeg tror ikke du finner noen som har noe vondt å si om ham. I
Sky-laget er i hvert fall Edvald supergodt likt. Han tråkker aldri noen på
tærne, forteller Arvesen.

Det var nemlig ikke personkjemien som ødela framtidsmulighetene for duoen,
snarere ambisjonene.

– Jeg har aldri hørt Edvald heve stemmen sin, men jeg hører ofte at han sier
sin mening. Det er kanskje ikke alle som tror det, men han har sine egne
meninger. Han sier også ifra dersom han er uenig, men han gjør det på en
diplomatisk måte, understreker Arvesen.

Bradley Wiggins ser likhetstrekk hos en yngre Thor Hushovd under
hverdagsmøtene med Boasson Hagen. De to syklet sammen i Crédit Agricole i
2004- og 2005-sesongen.

– Thor hadde vært profesjonell i noen år på den tiden, så han hadde bygd seg
opp et navn allerede. Det var mer måten han gjorde ting på. Han var 100
prosent trygg på det han gjorde. Kurt er mer utadvendt, mens Edvald noen
ganger lever i sin egen verden. Generelt har alle tre en hardtarbeidende
mentalitet. De har en naturlig måte å leve på. De er ikke preget av hvordan
andre ryttere gjør ting. Det virker som en nasjon som selvsikker på hvordan
ting skal gjøres. De drar tilbake til Norge om vinteren for å trene. Edvald
har bodd der hele tiden, han har aldri flyttet nærmere sykkelrittene. Han
trives med å leve der, og finner treningsmetoder som fungerer enten det er
cyclocross, langrenn eller terrengsykling. De ser ikke mot Italia og Spania
for å finne det rette treningsopplegget. Det er en egenskap man kan beundre,
mener Wiggins.

– På sykkelen er Bradley stort sett sterk. Han er en seriøs rytter i
treningsarbeidet, forteller Edvald

Edvald tenker seg litt om før han svarer:

– Jeg har ikke trent så mye med ham, men det virker som han er seriøs når han
på sykkelen, og at kobler av når han skal det. Det gjør jeg også. På den
måten er vi kanskje like.

– Den største forskjellen er vel at han har blitt tynnere og er
sammenlagtrytter nå. Han var god på tempo den gangen og det han fortsatt.
Han har ikke forandret seg så mye.

– Det er sikkert jeg som har forandret meg mest, legger han til.