Kikker man på vinnerne av verdensmesterskapet de siste drøye ti årene synes en
ting klart:
Vinneren tenderer til å komme fra Spania eller Italia. Siden Oscar Freire vant
sitt første verdensmesterskap i 1999 har Spania vunnet fire ganger, Italia
fire, Belgia en, Australia en og miniputt Latvia har en seier.
Med tanke på at australske Cadel Evans vant i 2009, synes saken klar. Italia
eller Spania vinner i 2010. Heldigvis er det ikke så enkelt, akkurat som at
forsøkene i en rulett er uavhengige av hverandre, er også
verdensmesterskapene på sykkel uavhengige av hverandre.
Nå har vi riktignok sett et U23-ritt der 45 mann satt med inn, men vi trenger
ikke gå lengre tilbake enn til Stuttgart i 2007 for å finne noe lignende.
Den gangen satt det med 51 U23-ryttere helt til mål. Blant proffene satt det
kun fem mann igjen ved målgang.
En god avslutning er aldri å forakte, enten i form av en god spurt eller å ha
evnen til å kunne sette inn nådestøtet alene, kort tid før mål. Med tanke på
at rytterne skal forsere to korte, men bratte bakker, må også
klatreegenskapene være i orden. Og da spesielt å kunne forsere disse på en
eksplosiv måte.
Distansen i VM er alltid lang, det hjelper ikke å ha de nevnte egenskapene,
hvis du ikke står distansen. Dette kan også gjøre at antatt mindre
eksplosive ryttere kan våkne litt til liv, ettersom rundene går.
Vær og vind kommer også til å spille en rolle. Det er vår i Australia, og
mulighetene for ruskevær er helt klart til stede.
Gilbert har også et solid lag rundt seg, der det hersker liten tvil om hvem
som er sjefen. Det skal dog nevnes at Belgia muligens kan lide under av ikke
å ha noen klar løytnant.
Filippo Pozzato er nok den som er tiltenkt kapteinsrollen. Den italienske
playboyen minner på mange måter litt om Gilbert, og ingen blir overrasket
dersom «Pippo» tar medalje. Italia stiller også med et par outsidere, i
Vicenzo Nibali og Giovanni Visconti. Og bare så det er nevnt, kapteinen på
veien, Luca Paolini ble nummer tre i 2004.
Det har vi sett før. Når Freire har hatt anonyme sesonger har det ofte
resultert i VM-suksess.
Spania har også et meget godt lag, med den regjerende olympiske mester, Samuel
Sanchez, og Luis Leon Sanchez som de fremste løytnantene. Spania har også en
liten joker i Francisco Ventoso.
Allan Davis står distansen, han går godt i bakkene og har en meget god spurt.
Vi tror at Davis er den på Australia som kan gjøre seg størst forhåpninger
om jubel på hjemmebane. Simon Gerrans er også et godt kort.
Vi tror Breschel er rittets største joker.
Vi er spesielt spente på Eduard Vorganov. Katjusja rytteren har en merkelig
egenskap til alltid å henge med, uten å utmerke seg. Dermed kan han bli en
viktig mann for Kolobnev i finalen.
USA stiller med et skuffende mannskap. I prinsippet er det Tyler Farrar som er
den eneste som kan hevde seg i rittet, problemet er bare at rittet etter
alle solemerker blir for tøft for spurtstjernen. Dersom rittet utvikler seg
som U23-klassen kan Farrar vinne.
På Slovenia er vi meget spente på Grega Bole. Unggutten fra Jesenice har alt
som skal til for å bli en mesterskapsrytter, men det er nok for tidlig ennå.
Tyske Fabian Wegmann er alltid god, men skader og sykdom har gjort at sesongen
til nå har blitt tung for den doble tyske mester. André Greipel stiller
også, uten at det kommer til å forandre noe som helst.
Frankrike har vært en vits i mesterskapssammenheng i mange år. Vi ser ingen
grunn til at denne trenden skal snu i år, men for all del, de har ryttere
som er kapable til litt av hvert.
Nederland har ikke tatt medalje de siste ti årene, og kan nok ikke forvente
seg det i år heller. Laget de stiller er bunnsolid, men ingen av rytterne
utmerker seg som noen klare medaljekandidater.
Skulle derimot alle disse lagene sende av gårde sine beste menn på et tidlig
tidspunkt, sammen med løytnantene fra de beste lagene, kan vi få en meget
interessant situasjon.
Da kan det blir moro!
Det er dog verdt å merke seg at Edvald aldri har stått en så lang distanse som
dette i noe endagsløp. Hushovd har knekt koden, men har til gode å stå
distansen i et VM. Norge har også et lite gunstig utgangspunkt med bare tre
mann på start, her må de velge riktige konkurrenter som de må følge i
finalen.
Slovakia stiller med en meget skarp trio i brødrene Velits og kometen Peter
Sagan. De kan komme til å stelle det til for noen hver/noen og hver, men
alle tre er urutinerte på dette nivået.
Portugal stiller på start med fem sterke ryttere, der to blad Cardoso
(eventuelt slektskap er uvisst) er de mest spennende navnene. Manuel Cardoso
skapte overskrifter da han i vinter herjet med hele Tour Down Under feltet
på en av de tøffere etappene. Cardoso spurter godt, og går godt i bakker,
men har aldri bevist noe i lange ritt på dette nivået.
Det kommer også en rekke spennende søramerikanske navn på startstreken. José
Serpa fra Colombia, er sammen med Carlos Ochoa og Jackson Rodriguez fra
Venezuela, samt Andrey Amador fra Costa Rica de mest spennende navnene.
I 2008 ble ukrainske Andrej Grivko nummer fem, den suksessen kan også meget
vel gjenta seg.
Til slutt må det bare nevnes at det finnes en viss sjanse for at New Zealand
stiller med selveste Jack Bauer.