Det er en overraskende småvokst, men imøtekommende Richie Porte som tar imot
procycling.no på hotellrommet.
Litt senere på kvelden skal 24-åringen debutere i Oslo Grand Prix. Nå setter
han seg tilbake i hotellsenga for å fortelle om sitt store gjennombrudd.
Jeg hadde i hvert fall ikke hørt om fyren. Basert på de første søkene jeg
gjorde på nettet, hadde ikke mange andre gjort det, heller. Profilen hos
Wikipedia var marginal, og når sant skal sies: Han hadde heller ikke gjort
spesielt mye ut av seg.
Med en håndfull seirer i beltet var resten opp til «the talk of the town» og
et par gode kontakter.
Richie: Det var gjennom Stuart O’Gradys kontakter. Jeg kjørte mot ham i noen
australske ritt under 2008-sesongen. Deretter ble navnet mitt nevnt for
Bjarne Riis av Andrea Tafi (tidligere italiensk proffrytter, nå direktør i
Bedogni-Grassi-Natalini-Gr. Praga). Stuart var likevel den som pushet på og
som hjalp meg inn på Saxo Bank-laget.
Richie: Jeg hadde gode resultater å vise til i Italia. I en lengre periode
hadde jeg flydd lavt inn under radaren. Jeg kom ikke inn via det australske
utviklingsprogrammet, men tok den tunge veien i stedet. Det var tøft. Jeg
vant fem ritt det i fjor, og det var nok for Bjarne. Jeg hadde et møte med
ham og ble med på laget hans.
Det resulterte i en toårskontrakt og innpass på et av verdens mest
stjernespekkede sykkellag. Som nykomlingen i Protouren håpet Porte i det
minste på én seier i løpet av sesongen.
Saxo Bank-spiren skulle lykkes allerede i det 18. forsøket. Datoen var 30.
april – og verden skulle rammes av et temposjokk i sveitsiske Moudon, den
dagen.
Richie: Jeg dro fram en prikkfri tempoetappe. Jeg hadde Bradley McGee bak meg
i følgebilen. Han er en av de beste i bransjen, og han snakket meg gjennom
hele etappen. Men for å være ærlig: Jeg hadde nok solid drahjelp fra de
rådende forholdene. Jeg tror vindretningen skiftet underveis. Jeg gjorde en
god prestasjon. Folk satte spørsmålstegn ved det der og da, men nå har jeg
gjort nok til å bevise at det ikke bare var flaks.
Richie: Ja, det var jeg. Valverde kom inn på 2.-plass.. Jeg satt i bussen og
svettet. Det var forferdelig. Det var mange ryttere som nærmet seg tiden
min, men de måtte kapitulere mot slutten. Det var kjempegøy.
For å nevne noen.
Det var fristende å legge det i skuffen som et blaff, men ikke veldig smart
ettersom ingen ryttere er i stand til å vinne et temporitt i Protouren kun
med hjelp av tilfeldigheter.
Richie Porte fulgte dessuten opp prestasjonen. Under prologen i Giro d’Italia
klokket han inn på 6. plass. Konkurransen var selvsagt enda et par hakk
hvassere enn det han støtte på i den fransktalende delen av Sveits.
Richie: Jeg hadde samme tid som Vinokourov (under prologen), og gikk glipp av
den rosa ledertrøya. Jeg regnet med at det hele var over. Så vet jeg ikke
helt hva som skjedde. Plutselig var jeg i ledertrøya de neste tre dagene.
Det var de verste tre dagene jeg noensinne har hatt på sykkelen. Jeg var
syk, og hadde nok med å komme meg til start – om ikke Saxo Bank i tillegg
skulle forsvare trøya mot resten av verden. Men jeg så selvsagt på det som
en stor ære.
Omveltningene på resultatlisten ble også omfattende, da et 56 mannsbrudd (!)
med blant annet Porte, Carlos Sastre, David Arroyo og Bradley Wiggins kom
seg av gårde tidlig på etappen. Denne dagen overtok Saxo Bank-rytteren den
rosa ledertrøya etter å ha hoppet 13 plasser i sammendraget.
Richie: Ja, for hva tenkte egentlig hovedfeltet, da de lot 56 menn danne et
utbrudd? Det var en amatørfeil! Man må bare ta med seg de få oppturene man
får underveis.
De fleste trodde sikkert at det ubeskrevne bladet ville bli spist levende i
den italienske fjellheimen likevel. Porte holdt det derimot gående:
Richie: Ja, jeg holdt det på sett og hvis gående, men jeg klatret ikke så godt
jeg kunne. Jeg følte meg svak og om jeg ikke hadde vært syk, kunne jeg
beholdt trøya lenger. Men all ære til David Arroyo (som overtok ledelsen
etter den 14. etappen). Han har, som meg, stått på under hele karrieren, men
ikke fått oppmerksomheten han fortjener. Han er en flott fyr og det var fint
å se ham beholde trøya såpass lenge.
Overgangen fra ukjent U23-rytter til verdensstjerne, bød også på den første
smakebiten av medaljens bakside for girooverraskelsen.
Richie: Det som slo meg, når jeg surfet litt rundt på nett, var at det var
flere ønsket at jeg skulle mislykkes – enn lykkes. Det var noen australske
journalister som skrev ganske tøffe ting. Det såret meg som førsteårsproff.
Richie: De skrev at jeg kom til å tape 20 minutter i fjellene og mye annet
dritt. Dersom jeg hadde vært en fullblodsproff, hadde jeg nok blokkert det
ute. Som førsteårsproff lot jeg det gå inn på meg. Jeg tenkte litt på det da
jeg tok fatt på klatringene, selv om jeg ikke burde ha gjort det.
Richie: Det kunne jeg kanskje, men jeg følte meg ikke i god nok form til å
kunne gjøre det. Jeg hadde mageproblemer mens jeg var i ledertrøya. Så
da jeg tapte den, var det fælt – men heller ikke det verste som har skjedd.
Til slutt sto han uansett igjen som vinneren av den hvite ungdomstrøya.
Richie: Mitt opprinnelige ønske var å bli en profesjonell triatlet. Jeg hoppet
ikke over på sykkel før i 2006. Da vant jeg mitt første ritt i Italia og
innså at det var dette jeg ville satse på. Det er et ganske stort offer å
reise fra Australia til Italia. Jeg snakket ikke språket og jeg kom inn på
et lag der de ikke tok godt nok vare på oss. Det var en hard periode, men nå
er det verdt det.
Richie: Det er et system som tygger deg opp og spytter deg ut igjen. Det kan
sikkert flere norske unggutter fortelle deg, også. Dersom du ikke vinner
ritt, er du ingenting. Selv når du vinner ritt får du høre det: Du spiser
for mye, du er for feit. Men sånn er italiensk sykling. Slik er tradisjonen.
Australsk sykkelsport har nok en litt mer vitenskapelig tilnærming til
sykkelsporten. Heldigvis bodde jeg i nærheten av Brett Lancaster. Hvis det
ikke var for ham, hadde jeg ikke vært her. Han og kona lot meg flytte inn og
tok vare på meg.
Richie: Ja, det veldig tøft. Og jeg tror ikke det er den reneste scenen,
heller. Jeg ble testet i de store, internasjonale rittene. I hodet mitt
resignerte jeg litt, fordi jeg lå hele tiden på et nivå, mens nye ryttere
svingte opp og ned i prestasjonene. Jeg var heldig som hadde Brett å støtte
meg til. På mange måter tror jeg tilværelsen er lettere som proff. Men jeg
overlevde det, og det gjorde meg godt til slutt.
Nå trenger han ikke å bekymre seg over verken hverdagen eller det økonomiske
aspektet lenger. Porte regner med at de neste kontraktene han underskriver,
vil gjøre det mulig for ham å betale tilbake det han skylder foreldrene
sine.
Uten «økonomisk doping» på hjemmebane, hadde han aldri kunnet kaste seg ut i
den italienske amatørhverdagen.
Richie: Nei, jeg skal ikke til Luxembourg. Jeg har hatt en god prat med
Bjarne, og det blir en interessant periode for Saxo Bank. Det er synd at
Schleck-brødrene forlater laget, for de er fine folk. Contador er også en
stor mester. Jeg kjenner ham ikke, men alle sier han er en fin fyr. Dessuten
har jeg kontrakt ut neste sesong, også. Saxo Bank er nok det beste laget å
kjøre for. Det er masse fine folk der, selv om det nok blir en del nye fjes
der neste år. Det blir flere spanjoler der, men jeg er fornøyd og vet jeg
har et lag som kommer til å ta vare på meg i fremtiden. Jeg stresser ikke.
Richie: Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt over det. Det er virkelig trist å se
Schleck-brødrene dra. I tillegg til Matti Breschel. Det blir et solid
vaktskifte, men Bjarne har vist flere ganger at han kan bygge nye lag. Jeg
tror det blir en retur til CSC-dagene, da det kun var et «powerhouse team».
Et godt valg gjorde også Herr Riis da han valgte å satse på jyplingen fra
Tasmania. Natt til torsdag VM-debuterer Porte i temporittet på hjemmebane.
Da er det ikke lenger lov å bli overrasket, dersom han setter Fabian
Cancellara og de andre favorittene under press i kampen om medaljene.