Har du hørt om Arthur Vichot? Ikke det? Da bør du lese videre!
Torsdag 5. august vant franskmannen sitt første profesjonelle sykkelritt, den
siste etappen av Paris-Corrèze.
Undertegnende så navnet, og tenkte:
Deretter bar det til bladarkivet, og ganske riktig, Arthur Vichot er en av
Procyclings «Fab Four» (fabolous four). Hvert år velger vår britiskbaserte
mor ut fire lovende syklister som de følger igjennom en hel sesong.
Française des Jeux-rytteren er altså en av de fire i 2010-sesongen, sammen med
Tiago Machado, Fredrik Kessiakoff og Rein Taaramäe.
Jeg var ikke mer nysgjerrig enn at jeg sparte Vichot til etter portugisiske
Machado. Han visste jeg jo godt hvem var.
Det tok ikke mange linjene før jeg forsto at Arthur Vichot var en meget
spesiell historie. Og den startet ikke med hans lojale kjøring for Romain
Sicard i Tour de l’Avenir eller i U23-VM. Sicard vant begge rittene.
«Her er planen: Vi velger en tilfeldig europeisk proff som skal sykle Tour
Down Under. En som ingen har hørt om før, og som sannsynligvis ikke skal
sykle Tour de France. Han sykler på minimumslønn og henter drikkeflasker til
kapteinen sin. Og helst en som ikke snakker engelsk.»
«Alle heier vi på han som gale, hver eneste gang vi ser han under Tour Down
Under. Vi kan til og med finne ut hvordan vi heier på han på morsmålet
hans.»
«Resultat: Tilfeldig proff lurer på hvor i all verden denne mystiske fanskaren
kommer fra, og er forvirret, men glad!»
«Noen forslag til hvem vi skal velge?»
– Fansen her nede er ikke veldig oppdaterte og fokuserer på veldig får
ryttere, nesten bare på Cadel Evans og Lance Armstrong, forklarer 26 år
gamle Searson til procycling.no.
– Hele greia var min idé, men jeg diskuterte det med en venn. Det var han som
foreslo at vi burde velge Vichot.
«Jeg tror ikke han vet hva som foregår», skriver han.
«Men hele laget var overrasket når vi spurte om hvor han var, så de ropte han
tilbake fra stranda for å ta bilder med oss.»
I utgangspunktet hadde Daniel Searson sett for seg at de ble en håndfull,
eller to, som kom til å heie på Arthur Vichot, men det ble tidlig klart at
det ble en slags hype i Australia.
– Jeg ble veldig overrasket, medgir han.
– Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg forestilt meg at det skulle bli så
stort. Jeg tenkte vi kom til å være fem, kanskje ti stykker, sier han til
procycling.no.
Searson konkurrerer selv på nasjonalt plan i hjemlandet, og er lagkamerat med
selveste Stuart O’Grady.
– Stuart er den beste syklisten som noensinne har kommet fra Adelaide. Han har
livstidsmedlemskap i klubben vår, forteller Searson stolt.
– Jeg så det da jeg kom til Adelaide, men jeg visste ikke hvorfor, forteller
han til Procycling.
– Det var en venn av meg som fortalte om internettsiden, derfor sjekket jeg
den ut. Det var da jeg begynte å forstå.
De australske sykkelentusiastene kunne ikke truffet bedre. Vichot er en
karismatisk unggutt med glimt i øyet. Med andre ord, han tok greia, og
syntes det var helt topp.
– Det er morsomt. Det føles veldig spesielt. Jeg har sett masse folk med
T-skjorter med navnet mitt på. Jeg har også sett navnet mitt i veien, og på
plakater langs veien.
Det samme inntrykket sitter arkitekten av det hele igjen med, etter at alt
styret har roet seg.
– Når vi møtte han var han veldig glad. Andre ryttere hadde kanskje syntes det
var litt rart.
– Jeg er uskyldig!
Og det var riktig, Vichot var et tilfeldig «offer». Nå har han altså vunnet
sin første profesjonelle seier. Dermed forsvarer han på mange måter sin
plass i «Fab Four», og kan begynne jakten på å bli en bedre syklist enn sin
onkel.
Onkelen Frédéric Vichot kjørte proff på 80-tallet og har vunnet to etapper i
Tour de France. I tillegg var han lagkamerat med selveste Sean Kelly på
Skil-laget.
Faren var også en solid amatørsyklist.