Etter at Erik Zabel falt av den grønne tronen i Tour de France har det vært en
vanskelig konkurranse å spå.
Tyskeren vant trøya fra 1996 til 2001. Etter dette har Robbie McEwen vunnet
konkurransen tre ganger, mens vår egen Thor Hushovd har to seirer.
Det har som regel vært tre eller fire mann som har vært å regne som sterke
kort, mens en god del flere har vært på listen med utfordrere.
Også i år er det mange sterke kort, og undertegnede mener det er fire ryttere
som skiller seg ut i kampen om grønt.
Vår egen Thor Hushovd, briten Mark Cavendish, amerikaneren Tyler Farrar og
spanjolen Oscar Freire. Flere gode navn er på startlisten, men ingen virker
gode nok til å utfordre denne sterke kvartetten.
– Jeg fikk to meget positive opplevelser i Sveits Rundt. En på tempoetappen og
en på den siste fellesstarten, da jeg spurtet inn til niendeplass, sa Thor
Hushovd på pressekonferansen i forkant av fellesstarten i
norgesmesterskapet.
Laget Cervélo har komponert er helt greit. Brett Lancaster er den viktigste
brikken for å få det hele til å fungere. Ellers har man en temposterk
Ignatas Konovalovas, samt rutinerte gutter som Andreas Klier og
tour-debutanten Jeremy Hunt.
Thor viste under fellesstarten i norgesmesterskapet at han er sterk, veldig
sterk. Spørsmålet er om avslutningen hans har nok trøkk, den spesifikke
spurttreningen ble prioritert bort på grunn av rehabiliteringen av skaden.
Han kan sanke så mange poeng han vil på brosteins og mellometappene, om
spurten hans er for svak har han ikke sjanse på Cavendish og kompani. Thors
mulighet til å ta den grønne trøya står og faller på om avslutningen er bra
nok, og han må kjøre godt på brosteinen og på mellometappene.
I fjor var han en seiersmaskin. Vinner han seks etapper i Tour de France i år,
slik han gjorde i fjor, skal det bli vanskelig å ta fra han den grønne
trøya.
Han er også sprinteren med det beste laget rundt seg. Med Mark Renshaw i
spissen setter HTC-Columbia fantastiske premisser for den tidligere
banesyklisten fra Isle of Man. De er kjent som meget villig til å kjøre inn
brudd og har nok det beste «toget» av samtlige.
Den enorme aggresjonen er den største svakheten til Mark. Han var i en
situasjon med Thor i fjorårsutgaven av Tour de France og i en med Heinrich
Haussler i Sveits Rundt i juni.
Det faktum at han i begge disse tilfellene fikk tids- og poengstraff gjør at
det er lettere for dommerne å gi han det igjen. Det er et kjent faktum at
stilen til Cavendish er meget uryddig, og han må passe seg. Det hjelper
selvfølgelig ikke at han aldri sparer på kruttet da han får mikrofoner i
trynet etter etappene.
Farrar får meget god støtte av Julian Dean og Robert Hunter. Dean har i lengre
tid fått anerkjennelse for kvalitetene han besitter som opptrekker, mens det
ikke er lenge siden Hunter kjørte for egne sjanser på de flate etappene i
Tour de France. Farrar kunne ikke fått mye bedre enn menn enn new
zealenderen og sør-afrikaneren til å hjelpe seg.
– Tyler Farrar vil være meget sterk, har Thor Hushovd spådd. Det vil han nok
få rett i.
Årets Milan-San Remo-vinner Oscar Freire har i år vunnet seks sykkelløp. Det
er mer enn noen av de som er nevnt til nå. Spanjolen med fire etappeseire
fra Tour de France og poengtrøye fra 2008 er en høyaktuell kandidat for den
grønne trøyen. Kanskje den aller største?
Freire går godt oppover, takler brosteinen og biter fra seg i massespurtene.
Det er vanskelig å finne svakheter hos Rabobank-rytteren, han kan fort stå i
grønt på podiet i Paris.
Han er ikke lenger som han var. Da han kjørte for Fassa Bortolo på tidlig
2000-tall var han utilnærmelig. Noen vil kanskje kalle det tidenes beste
«tog», Marco Velo, Matteo Tosatto og resten av gjengen ga Ale-Jet seieren
hver eneste gang. Her vi snakker gode Tour de France minner anno 2003.
Skal vi sammenligne årets Petacchi med tidligere utgaver kan vi konkludere med
at utviklingen er som den pleier hos spurterne. Han er sterkere, men
tregere. Akkurat som Thor.
Tyskeren Gerald Ciolek har gått ut i media og sagt han skal være med å kjempe
i år. Hans Milram er også villig til å satse på at han henger med. Hjelpere
som den tidligere banesyklisten Roger Kluge kan gjøre en meget god jobb.
Dessverre har ikke Ciolek resultater til å støtte opp om at han skal kunne
være med å kjempe om grønt. Han sanker litt for få topplasseringer.
Tyskeren er rett og slett ikke god nok. Han er en outsider, men han slår neppe
til.
Når man har denne innstillingen tror jeg det er vanskelig å gå helt til topps,
den grønne trøya er sjelden en trøye som kan falle ned i fanget på deg. Slik
det til en viss grad kan være med den rød- og hvitprikkede.
Kvalitetene er der hos rudsbygdingen, men jeg tror det kan være lurt å gå inn
i sin første tour med moderate ambisjoner. Å kjøre Tour de France er ikke
noe småtteri.
Ellers kan man nevne Robbie McEwen, som dessverre er blitt for gammel. Men det
å ha en profil som McEwen med i rittet er godt for Tour de France. McEwen
kommer til å yte det hans gamle kropp klarer og kan samle noen gode
enkeltplasseringer. Men når alt kommer til alt er Robbies tid som en seriøs
utfordrer i kampen om den grønne trøya forbi.
Den beste franskmannen er nok Lloyd Mondory. Han er dog for svak til å kjempe
om grønt. Men vi unner jo franskmennene noe da de arrangerer dette eventyret
vi nyter hvert år. Så om Mondory vinner en etappe vil det vært fabelaktig.
En ny mann i dette selskapet er Matti Breschel. Den danske debutanten har en
god finish, men er nok ikke rå nok. At han kan ligge på nivået til ryttere
som Jurgen Roelandts og Jose Joaquin Rojas er sannsynlig.