Francesco (Checco) Moser var italiensk mester og jeg elsket den italienske
mesterskapstrøya i rødt, hvitt og grønt (uten reklame på!), Jan Raes, en av
mine favorittryttere, kjørte i verdensmestertrøyen. Sammen har de dominert
rittet og er i brudd i finalen. En rytter makter å følge dem…så vidt.
Michel Pollentier er belgier og del av det erkebelgiske laget Flandria, med
andre klassiske mestere på laget som Freddy Maertens og Marc De Meyer. På
Muur av Geraardsbergen og Bosberg er det så vidt han kom seg over med Moser
og Raes. Han jobber ikke i bruddet, eller gjør i hvert fall lite av det. De
to mesterne ser det og tror at Pollentier er sliten og ferdig. De er bare
interessert i seg selv og i prestisjen ved at den ene mesteren skal slå den
andre. I virkeligheten er Pollentier en slu jævel og spiller komedie hele
tiden. Han sparer seg og gjør faktisk en bra jobb taktisk som hjelperytter
for Maertens.
Hele familien min sitter samlet foran TV-en. Det eneste unntaket er de 25
minuttene vi bruker for å gjennomføre vårt faste ritual: Når rytterne
ankommer Muur, reiser vi oss i stua. Ved passering Bosberg står vi i døra,
mens blikket fortsatt er festet på skjermen. Kilometeren etter Bosberg
spurter vi til bilen for å kjøre to kilometer. Der skal vi se dem live. De
første motorsyklene ankommer, helikoptrene svever og durer over oss. Flere
motorsykler og pressefolk ankommer. Vi står i sentrum av Denderwindeke –
fire kilometer fra målstreken, og det går litt oppover. Hele bygda er der
ute. Jeg holder faren min i hånda, og DER kommer dem: Raes først, Moser på
hjulet og en (slik det ser ut) helsikes sliten Pollentier. Jeg roper «Allez
Moser!» (heia Moser) og blir dratt mot bilen i stor fart. Vi haster hjem
igjen! Vi sitter ikke lenger i sofaen, vi sitter på knærne foran TV-en. Én
kilometer igjen, Moser og Raes har støtet på hverandre mange ganger,
Pollentier bare «cruiser» med, til han plutselig slår til…en gang…bare
en gang…Moser ser på Raes, ingen reaksjon. Pollentier vinner… En dags
adrenalin strømmer sakte vekk.