FIRE FAVORITTER: Critérium du Dauphiné, Strade Bianche, VM i Bergen og Giro d'Italia. Foto: Tim de Waele/Cornelius Poppe NTB Scanpix (Montasje)

Sykkelsesongen 2017: Årets rittopplevelse

Procycling
Tips meg

Publisert 24.12.17 12:19

Del på    

Vi ser tilbake på de rittene fra 2017 vi husker aller best.

(procycling.no): Sykkelsesongen blir stadig lengre. WorldTouren 2017 startet i den lille byen Unley, sør i Australia, den 17. januar. Etter vårklassikere og treukersritt fant WorldTour-sesongen sin slutt i Guilin i Kina. Mange mil har blitt syklet, men noen av kilometerne husker vi bedre enn de andre. Her tenker vi tilbake på fire av de rittene fra 2017, som vi aldri kommer til å glemme.

LAGSEIER: Tom Dumoulin vant sin første Grand Tour, i Giro d’Italia. Sindre Lunke var med på laget. Foto: Tim De Waele

Giro d’Italia

Skrevet av Knut Andreas Lone

Giro d’Italia har nærmest fått en urokkelig status som det mest fascinerende treukersrittet. Der Tour de France er mekanisk og autonom, lever giroen et hormonelt liv, som eksplosiv og uforutsigbar. I det som var rittets hundrede utgave fikk vi et drama som var jubileet verdig.

Giro 100 tok oss igjennom 16 av 20 av de italienske regionene, med start på Sardinia, på langs oppover mot Milano, via Alpene og Dolomittene. Blant sammenlagtrytterne hadde Tom Dumoulin for alvor vokst inn i det øverste sjiktet de siste årene, men stod overfor langt mer merittert motstand. Vincenzo Nibali og Nairo Quintana har til sammen seks Grand Tour-seire på sine palmarès, og bak stod beilerne i kø, for å sikre seg Trofeo Senza Fine. I det procycling.no-journalist Espen J. Lee omtalte som en «utgave for klatrerne», skulle den temposterke Team Sunweb-rytteren få det tøft mot lettvekterne.

På den niende etappen slo dramaet inn for fullt. Opp den bratte stigningen Blockhaus ble tonen satt. En motorsykkel velter en gruppe ryttere i fronten av feltet. Velten blir Geraint Thomas bane, og sender også Dumoulins viktigste hjelperytter, Wilco Kelderman, hjem. Tapet av Kelderman er et alvorlig skudd for baugen for et allerede tynt Team Sunweb-mannskap, hvor norske Sindre Skjøstad Lunke er blant gregarioene. Likevel forsvarer Dumoulin seg mesterlig og selv om Nairo Quintana stikker av med etappeseieren sender han et solid varsku til konkurrentene, når han krysser målstreken bare 24 sekunder bak.

(artikkelen fortsetter under bildet)

DO-HUMOR: Mot slutten av årets Giro d'Italia gikk det selvsagt sport i å veive med doruller i retning av Tom Dumoulin. 26-åringen var åpen om sine helseproblemer som gjest i et nederlandsk talkshow nylig. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

TOALETTPAPIR, TOM? En fan holder frem toalettpapir til Tom Dumoulin, etter hans minneverdige dopause på Stelvio-etappen. FOTO: Tim De Waele (TDWSport.com)

På den påfølgende tempoetappen setter han to og tre minutter i sekken på henholdsvis Nibali og Quintana, og inntar maglia rosa. Når han også vinner toppfinishen til Oropa på den 14. etappen begynner den nederlandske tifosien for alvor å drømme. Skal underdogen stikke av med historiens første, nederlandske Giro-seier?

Herfra og ut skal det virkelig svinge. Det spekuleres i allianse mellom Quintana og Nibali, og måten de sykler på heller bensin på bålet. På den 16. etappen, hvor man sykler to ganger over Passo dello Stelvio, topper dramatikken seg. Like før man skal over passet fra den østerrikske siden hopper Dumoulin i grøften og vrenger av seg klærne – naturen kaller. I front går det ikke lang tid før alliansen gir gass. I mål taper nederlenderen over to minutter og går verbalt til angrep på duoen, og sier han håper de mister pallplassen i Milano.

Med et tynt Sunweb-lag tilspisser rittet seg mer og mer. Dumoulin isoleres og begynner for alvor å føle rittet på kroppen. På den 19. og 20. etappen taper ham godt over minuttet og mister ledelsen til Quintana. Var det hele bare et luftslott? Foran den siste etappen, en 29 kilometer lang tempo i Milano skiller bare 53 sekunder de fire beste: Quintana, Nibali, Pinot og Dumoulin, historisk jevnt. De tre førstnevnte har likevel ingenting å stille opp med. Foran den mektige katedralen på Piazza del Doumo spruter det rosa konfetti og champagne, for en historisk utgave og en historisk seier, som norske Lunke har en liten rolle i.

(Under bildet fortsetter neste øyeblikk)

SUVEREN: Tom Dumoulin viste klasse da han vant VM-tempoen med nesten et minutt. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

VM-tempoen i Bergen

Skrevet av Theis Magelssen

Hvor ofte blir et sykkel-VM husket for temporittet? Nesten aldri, vil nok de fleste svare. Bergen 2017 var et unntak.

Diskusjonen rundt løypa startet for alvor i august 2016, da det ble offentliggjort at målgang for herrenes temporitt ville finne sted på toppen av Fløyen. Utvilsomt storslått, men enkelte kritikere mente en slik bakke ikke hørte hjemme i et VM-ritt.

Ingen endring ble gjort, og dermed ble 20. september det siste kapittelet i Tom Dumoulin sin eventyrsesong. For ingen var i nærheten av må matche nederlenderen. Sunweb-talismanen åpnet i kontrollert tempo, men ved foten av Fløyen var han 40 sekunder foran nest beste rytter. Han hentet nesten Chris Froome i bakken, og i mål var han 58 sekunder foran sølvmedaljør Primož Roglič. Utklassing.

«Det var helt galskap». Slik beskrev den ferske verdensmesteren sin ferd opp Mount Fløyen. En beskrivelse som ble repetert av hele verdens sykkelelite. For den virkelige stjernen på høstonsdagen i Bergen by, var folkemengdene i siste stigning.

(artikkelen fortsetter under bildet)

FULL FEST: Boasson Hagen på vei opp Fløyen i Bergen under VM. FOTO: Cornelius Poppe/NTB Scanpix

FULL FEST: Boasson Hagen på vei opp Fløyen i Bergen under VM. FOTO: Cornelius Poppe/NTB Scanpix

Mange overnattet, og tusenvis strømmet til byens sykkelfjell i timene før første startende. På de smale veiene fryktet mange, både eksperter og syklister, for sikkerheten til utøverne. Men frykten var unødvendig, for oppførselen til den norske folkemassen var eksemplarisk. Rytterne fikk den plassen de trengte, og da én mann kom litt for nære ble han hockeytaklet av politiet.

At et ritt som egentlig ikke var jevnt i det hele tatt, oppleves som så ufattelig spennende, sier sitt om VM-tempoen i Bergen. Det var akkurat det sykkelverdenen trengte etter et begredelig verdensmesterskap i Qatar. Det var så mange momenter i dette rittet. Sykkelbyttet, folkemengdene, fjellavslutningen, og en ny verdensmester på fantastiske Fløyen.

La oss håpe VM i Bergen ikke blir husket for den skakkjørte økonomien. La oss håpe det er minnet om folkehavet, som omkranset en av tidenes mest spektakulære tempoløyper, som brenner seg fast.

(Under bildet fortsetter neste øyeblikk)

STØRSTE SEIER: Jakob Fulgsang tok sin desidert største seier da han avgjorde Critérium du Dauphiné på siste etappe. Foto: Tim De Waele

Critérium du Dauphiné

Skrevet av Magnus Drivenes

Critierium du Dauphiné var et fyrverkeri av et sykkelritt der de største Tour de France-favorittene barket sammen for å teste formen. Det var et fartsfylt ritt fra start til slutt, og det hele endte med dansk seier da Jakob Fuglsang leverte en sisteetappe av dimensjoner i de franske alpene.

Sammenlagtfavorittenes første mulighet til å måle krefter mot hverandre var på tempoetappen på den fjerde dagen, men de første etappene innbød til forhåpninger om gode norske etappeplasseringer. Dimension Data gjorde det de kunne for å samle feltet på den første, ganske så tøffe, etappen i Saint Etienne, men det var ikke nok saft i beina hos Edvald Boasson Hagens hjelperyttere. I den harde, avsluttende rundløypen var det ingen i bruddet som maktet å følge ursterke Thomas De Gendt. Den angrepsvillige belgieren la derimot grunnlaget for flere etapper i gul trøye.

Den klarte han å beholde på tempoen, hvor Richie Porte var best. Dog var det bare å glemme å beholde trøyen da de tre siste, knallharde etappene skulle avgjøre rittet.

Galskapen tok til på den sjette etappen. Rytterne besteg Mont du Chat med påfølgende utforkjøring, før det var målgang. De aller største favorittene kjørte noe avventende i starten av stigningen, og det utnyttet flere av de antatt nest beste. Jakob Fuglsang fikk tidlig et forsprang, men han ble hentet av sin egen lagkamerat, Fabio Aru, som deretter kjørte fra dansken.  Porte og Froome hentet dansken, og de jaktet Aru nedover. Dermed ble det til slutt de fire som spurtet om seieren, hvor Fuglsang så vidt slå Porte.

(artikkelen fortsetter under bildet)

JUBEL: Vant den sjette og åttende etappen. På siste dag i ensom majestet. Foto: Tim De Waele

Dagen etter skjedde noe få hadde trodd: En britisk spurter vant på Alpe d’Huez. Ben Swift kjørte fra bruddkamerat og landsmann Peter Kennaugh opp til det legendariske fjellet, dog ikke den mest kjente veien. Romain Bardet satte fart på favorittene, og et velutført angrep på den nest siste fjellet sørget for at han fikk en større luke på de resterende favorittene. Porte og Fuglsang satte derimot opp et vanvittig kjør på de siste kilometerne, og kjørte fra de andre. Froome måtte gi tapt med halvminuttet bare på de siste par kilometerne.

Det er likevel den siste etappen som sitter sterkest i minne hos sykkelfansen. Kort og brutal over flere fjell, og angrep allerede fra start. Richie Porte ble isolert allerede på det første fjellet, og det dannet seg meget interessante konstellasjoner på veien. Vegard Stake Laengen imponerte også stort på denne etappen og klatret lenge med de beste.

Porte befant seg til slutt i en situasjon hvor alle favorittene på et tidspunkt hadde angrepet fra ham, og på vei ned fra dagens siste fjell, Col du Colombiere, kjørte Michal Kwiatkowski så fort at BMC-rytteren ble distansert. Det ble derfor en sekundstrid før siste fjell: Kunne Fuglsang og Froome hente over minuttet på Richie Porte?

Dansken var utilnærmelig på Plateau du Solaison. Han distanserte resten av favorittene, og Richie Porte kom ti sekunder for sent til å forsvare ledertrøyen på en av årets mest elleville etapper.

(Under bildet fortsetter neste øyeblikk)

MAJESTETISK: Michal Kwiatkowksi tok solo-seieren i Strade Bianche. Foto: Tim De Waele

Strade Bianche

Skrevet av Espen J. Lee

Med nok en minneverdig utgave i 2017, sin første opptreden som WorldTour-ritt, fortsetter Strade Bianche å etablere seg som et av de mest populære endagsrittene på UCI-kalenderen.

Den moderne klassikeren er kjent for sine «hvite» grusveier, som gir opphav til navnet. En rekke korte, men bratte klatringer skiller også klinten fra hveten før avslutningen i Siena.

Stigningen opp til middelaldertorget Piazza del Campo, gjennom smale gater omkranset av jublende fans, er kanskje den mest tilfredsstillende finalen i WorldTour-sirkuset for øyeblikket – både sportslig og estetisk. Trass i sin korte levetid har disse gatene sett flere spektakulære avslutninger.

I år fikk vi se en imponerende soloseier i det som var et skikkelig avskallingsritt på de røffe, toskanske veier. Michal Kwiatkowski (Team Sky) tok i bruk sine spisse, taktiske ferdigheter for hvilket han er blitt notorisk, da han med 15 kilometer igjen pilte i fra en gruppe av sterke favoritter.

Kwiatkowski var også toneangivende da den første store utskillelsen fant sted på grusveien Monte Sante Marie, den såkalte Cancellara-sektoren, med mer enn 50 kilometer igjen å sykle.

Polakken viste sin styrke ved å føre an over Monteaperti-klatringen, med Zdenek Stybar (Quick-Step Floors) på hjul, og deretter over den bratte Colle Ponzuto, hvor kun Stybar, Greg Van Avermaet (BMC) og Tim Wellens (Lotto Soudal) holdt følge.

Regnet plasket ned i siste halvdel av rittet, men i luften merket Kwiatkowski også en eim av manglende samhørighet i tetgruppa. På utkanten av Siena så dermed Sky-rytteren sitt snitt til å gå solo, med en viss overbevisning om at de tre andre ikke ville samarbeide godt nok til å hente ham inn.

Kwiatkowski tok et minutt og hadde 30 sekunder over siste grusvei, den 20 prosent bratte Le Tolfe, etter at en gnistrende Van Avermaet hadde tatt ansvar i forfølgergruppen. Men toget var gått og belgieren hadde blitt stående på perrongen.

For Kwiatkowskis andre seier i Strade Bianche var ikke bare et godt stykke taktisk arbeid. Polakken var også fysisk sett fremragende under horrible værforhold i et meget krevede løype. To uker senere tuktet han Peter Sagan i Milano-Sanremo.

(artikkelen fortsetter under bildet)

TRE NORDMENN: Vegard Stake Laengen, Edvald Boasson Hagen og Truls Korsæth var alle innenfor topp 20 i Siena. Foto: Tim de Waele

Sett med norske øyne var rittet også oppløftende. WorldTour-debutant og førsteårsproff Truls Korsæth kom seg i det tidlige bruddet, sammen med blant andre Thibaut Pinot (FDJ), Jose Goncalves (Katusha-Alpecin), Marco Frapporti (Androni). Den norske Astana-rytteren, godt vant til våte grusveier og bratte kneiker fra sine amatørdager som terrengsyklist, disponerte kreftene eksemplarisk og satt med da bruddet overleve frem til siste tredje del av rittet.

Eks-Joker Korsæth satt der fortsatt etter hvert som stjernene kom opp bakfra. Edvald Boasson Hagen blant andre, i tillegg til kvartetten som senere i rittet ble det avgjørende bruddet.

– Det er kjempekult å sitte i en sånn gruppe. Det er gode syklister. Så det var bare å bite seg fast, sa Korsæth etter rittet.

– Hadde jeg vært i enda bedre slag så hadde det vært en mulighet for meg å kjempe om en enda bedre plassering, konstaterte Lillehammer-syklisten – som endte på en oppløftende 20.plass i debuten.

Det var bare noen uker i forveien at Astana-sjef Dmitry Fofonov hadde rost sin nordmann og spådd ham en lysende karriere i klassikerne. Fofonov trodde Korsæth kunne figurere i toppen i løpet av få år. Prestasjonen i Strade Bianche gjorde iallfall lite for å motbevise kasakhstaneren.

Tagget med: , , , , , ,

Les også disse