Skrevet av Rune Østgård.
Torsdag 24. februar:
Jeg er på tur med familien for å besøke gamle tomter i Belgia. Og på lørdag skal vi se på sykkelritt. På flyet har jeg maks flaks og kommer i prat med en av de som skal delta. Ingrid Lorvik (34) fra Melhus, er regjerende norgesmester, og proff i det norske laget Hitec. Hun har nettopp syklet Dubai Women’s Tour. Lagkaptein Lucy van der Haar vant en etappe og rittet sammenlagt. I tillegg til å gjøre en jobb for laget syklet Ingrid inn til 8. plass, noe som er et av hennes beste resultat i karrieren.
Suksessen har gitt laget selvtillit, og det synes jeg også å merke på henne og reisefølget hennes, som sitter ved siden av oss på flyet.
Ingrid forteller at de skal sykle tre ritt i Belgia. Det første er det som vi skal se, Omloop Het Nieuwsblad. Rittet markerer starten på proffenes sesong med brosteinsritt. Dagen etter sykler hun Omloop van het Hageland, og deretter blir det en fridag, før hun avslutter med Le Samyn.
Fine opplevelser fra det forrige rittet og det å sykle rundt i den norske mestertrøya gir et godt grunnlag for å bidra til at laget kan nå nye mål. Men, jeg vet at hun ikke har sin styrke i posisjonskampen i sykkelfeltet; at hun kan bli litt passiv når det blir trangt om plassen. Og det bør man ikke være på lørdag, i et felt med 140 syklister som kommer dundrende i 60 km/t inn på smale veier med såpeglatt brostein, og alle på død og liv skal være først inn i den neste «hellingen».
Så når jeg spør henne om hva som blir den største utfordringen, svarer hun nettopp det, at det ikke er i posisjonskampen hun har sin styrke, og at det kommer til å bli tøft. Hun trives best når det blir lange motbakker, der det er watt per kilo og fysisk kapasitet som avgjør rittet. Men foreløpig virker hun rolig.
Lørdag 29. februar:
Så har dagen kommet, som alle sykkelnerder har ventet på gjennom vinteren. Endelig skal sesongen starte på ordentlig. Damene skal sykle 123 km, herrene 200 km. De starter i Gent, i hjertet av sykkelgale Flandern. Det er målgang i Ninove, en småby utenfor Brussel.
Løypekartene ser ut som de er tegnet av en gal orangutang. Det er et virvar av kruseduller og avstikkere, utpå bygda og innom de mange småbyene og tettstedene i Flandern. Alle må få sitt. Og arrangøren prøver å ta med så mange brutale utfordringer som mulig.
Det er meldt 10-15 sekundmeter vind, med en temperatur på 8-10 grader og regnbyger. Perfekte forhold for å skrive seg inn i sykkelsportens masochistiske historie, med andre ord.
Om morgenen er det lagpresentasjon i t’Kuipke velodromen. Ett og ett lag kommer syklende gjennom en arena badet i blått lys. Heftig musikk strømmer ut av høyttalerne. Herrelag og damelag om hverandre. Endelig litt likebehandling, vil mange av oss si. Det glinser i karbon og muskuløse ben der de kommer glidende forbi oss nede på parketten. Publikum hoier og klapper, og det lukter en herlig blanding av øl og varmekrem i den legendariske velodromen.
Konferansierene gjør noen kjappe intervjuer med ryttere fra hvert lag. En lokal sykkelstjerne benytter anledningen til å si at han håper på ekte drittvær og et skikkelig hardt ritt. Det psykiske spillet er i gang, og han overøses av applaus fra publikum. Dette er barskingenes lekegrind. Det er ingen miniatyrsyklister fra colombianske høyfjell som stiller på startstreken i dag. Brosteinsritt i Belgia er som skapt for de mest robuste sliterne i feltet, slike som vår egen Alexander Kristoff. Det er andre gang at Ingrid deltar i Omloop Het Nieuwsblad, etter debuten i fjor. Og der står hun plutselig på scenen i t’Kuipke sammen med resten av laget, overskrevs på syklene sine. Hun har den norske mestertrøya på, mens resten av laget har blå klubbtrøyer. Selv for en syklist med hennes erfaring er det neppe hverdagskost å stå her på scenen i hjertet av sykkelgale Belgia og bli behandlet som en superstjerne.
Dette fortjener hun, tenker jeg. Folk flest har ikke anelse om hvor mye lidelse man må ha vært gjennom for å gjøre seg fortjent til å stå på den scenen og ta imot applausen fra publikum. Jeg håper at hun klarer å nyte det.
NORGESMESTER: Med litt mer bekledning skjules den norske mestertrøya, men stripene på shortsen viser at Ingrid Lorvik er regjerende norgesmester. Foto: Rune Østgård
Etter presentasjonen går vi ut for å se om vi kan treffe på noen av de store stjernene. Området rundt velodromen preges av lagenes og arrangørenes kjøretøy og rekker av kostbare racersykler. Alt er oppstilt i et nøye planlagt system. Veiene i startområdet er avstengt med blanke stålbarrikader. Dette har arrangøren Flanders Classics gjort mange ganger før. Dette kan de.
Det er ikke bare i langrennssporten at kontrastene mellom lagene er store. Bussene til Boels-Dolmans og Ineos ser ut som om de kan spise opp noen av kassebilene som de små lokale lagene disponerer.
Man kommer tett innpå heltene sine i et sykkelritt, selv på det høyeste nivå som her i Omloop. Men i dag har de fleste av dem søkt ly inne i bussene. Noen få, for meg ukjente syklister, varmer opp på rulle utenfor.
Jeg gir opp å få et glimt av Kristoff. Han satser nok på å bli varm i løpet av de første kilometerne, før dommeren gir signal om at de får starte rittet på ordentlig. Kristoff vet nok innerst inne at det er ingenting med den nøytraliserte starten som vil bidra til å gjøre han varm. Tvert imot. Han er fullstendig klar over at han kommer til å bli bikkjekald frem til rittlederen vinker med flagget og angrepene starter. Han vet at han da kommer til å angre på at han skippet oppvarmingen. Kroppen vil skrike etter å gi seg, inntil feltet lar et ufarlig brudd komme av gårde og tempoet roer seg igjen. Da har han endelig blitt varm. Og så skal han bli kald igjen, mange ganger før han er i mål. Men oppvarming frister ingen i dag. En hvit løgn varmer mer, i alle fall foreløpig.
Dugnadsfolk i gule vester holder styr på oss med vennlige smil og beskjeder på kaudervelsk. Tilskuerne er muntre og går bedagelig rundt. Kontrastene er store. For det er mye nerver i luften. Mekanikere, lagledere, politifolk og funksjonærer bærer preg av ansvaret som de har på en dag som dette. Flere har hendene dypt nede i lommene og ser ned i bakken, med luene godt dratt nedover ørene. Motorsyklistene ønsker hverandre lykke til, og jeg ser en av de mobile fotografene ta et siste magadrag av sigaretten før han tar på seg hjelmen. Han er klar for å ta nye blinkskudd av blødende gladiatorer som sitter i veikanten etter å ha veltet, med opprevne lycraklær og ødelagte sykler. De er helter alle sammen, tenker jeg. Verden er gal, men galskap som dette, det trenger vi.
Jeg går bort til en liten, grå campingbil som det står Hitec på. Her er det ikke akkurat glamorøst. En innleid belgisk soigneur står utenfor og passer på syklene. Det er en viktig jobb. Utstyrssponsoren gikk konkurs på nyåret, og i år må rytterne bruke sine private sykler. Man blir ikke rik av å være proff på et lite lag fra Norge.
INGEN SMØRETRAILER: Bobilen til Team Hitec Products. Foto: Rune Østgård
Plutselig kommer Ingrid ut av bilen. Bak henne får jeg et glimt av lagvenninner som står i den trange midtgangen. Det er full jobb med påkledning der inne – og det diskuteres sikkert hva slags hansker og andre plagg som er best i dagens utgave av belgisk møkkavær. Jeg hilser på henne. Hun kjenner meg ikke igjen med det samme og virker litt nervøs. Og det er ikke rart, tenker jeg i mitt stille sinn, for det er ikke morsomt det som hun skal ut på i dag. Jeg spør hvordan hun har det, og om alt har gått etter planen frem til nå. Hun svarer at det er kaldt, men at alt har gått greit. Dubais stekende ørken er nok et fjernt minne i dag. Det står kaos, adrenalin og iskald skittsprut fra konkurrentens bakhjul på menyen i dag. Det er ikke rart om hun er urolig.
Det slår meg at det ikke er noen storvokst kvinne som står og småskjelver foran meg i tynne sykkelklær. Snart skal den vevre skikkelsen klamre seg fast til en racer på 7 kg som har 28 mm smale dekk, mens vinden gjør alt den kan for å rive feltet i stykker. Stakkars henne, tenker jeg. Og fy flate så misunnelig jeg er.
Lykke til, sier jeg, når jeg kort etter forstår at det er på tide å avslutte praten. Og det er faktisk alt man kan si. Hun vil trenge lykke. De trenger det, hele den fordømte gjengen, som skal ut og ofre seg for lagkompiser og kravstore sponsorer, i jakten på å forlenge proffdrømmen med noen måneder eller år til. Hvis Flanderns sykkelguder bare vil vise dem litt nåde.
Det blir et episk ritt. Nederlandske Annemiek van Vleuten vinner kvinneklassen. Hun er dyrisk sterk, verdensmesteren fra Yorkshire. Utenomjordisk. Vinner solo i regnbuetrøya. Jasper Stuyven redder belgiernes ære med å vinne herrenes løp.
Vår trønderske heltinne kommer ikke til mål denne dagen, og lider dermed samme skjebne som halve feltet. Jeg håper hun ikke har veltet, tenker jeg, og sender henne en tekstmelding, men får ikke svar denne dagen. De har neppe mye tid til å følge opp nysgjerrige sykkelfans mellom slagene, så jeg får smøre meg med litt tålmodighet.
Søndag 1. mars:
Om morgenen tikker det inn en tekstmelding fra Ingrid. «Det ble et tøft ritt i går ja. Dessverre var det ingen i laget som hadde helt dagen. For min del sliter jeg med astma når det blir så mye vind, så det ødela gårsdagen.. Satser på det funker bedre i dag».
Intervju med norgesmester Ingrid Lorvik (34) fra Melhus:
– Når startet du med sykling?
– Jeg kjøpte min første racer i 2009 og syklet Styrkeprøven med Gauldal SK samme året. Jeg deltok etter hvert i flere turritt og noen Norgescupritt, men det var først med CK Victoria damer elite jeg startet å satse landevei, i 2014. Vi var 5 jenter i Trøndelag som samlet oss i CK Victoria og fikk dannet et damelag med god hjelp av Sturla Johansen og John Rune Gilberg.
– Drev du med idrett før du begynte med sykkel?
– Jeg drev med langrenn og gikk på skigymnaset i Meråker. Jeg deltok også i Norseman (triatlon) i 2012 og 2013.
– Hvorfor driver du med sykling?
– Jeg er veldig glad i å trene og å konkurrere, liker spenningen og alt som syklingen gir. Sykling er en krevende og tøff idrett, men også veldig sosial. Det er en lagidrett, og det gir alltid en veldig god følelse om laget klarer å kjøre bra sammen og vi lykkes med planen og taktikken vi har blitt enige om.
– Hva synes du om at det i sykling er så mye slit sammenlignet med de relativt få stundene der man har overskudd og godfølelse?
– Det at det er så mye slit og lidelse mellom de store øyeblikkene gjør at man setter bare enda større pris på de øyeblikkene. Det verste med sykling er definitivt alle veltene.
– Hva tenker du om utviklingen som kvinnesykling har for tiden?
– Det er positiv utvikling, men det er lang vei å gå før vi er i nærheten av herrene når det kommer til økonomi og utstyr, media osv. Økonomien er en stor utfordring. Vi må spare der vi kan for å få det til å gå rundt. Vi har for eksempel ikke hatt noen treningssamlinger med laget før sesongen i år, fordi vi må prioritere midlene til å kjøre ritt. Så det er veldig trang økonomi.
– Må du jobbe ved siden av syklingen?
– Ja, jeg jobber så mye jeg må for å få ting til å gå rundt, men det er vanskelig å kombinere med mye reising. Jeg har skrevet for bladet Kondis i flere år og også jobbet i butikk.
– Hva tenker du om terskelen for å komme i gang med sykling på høyt nivå for jenter, sammenlignet med gutter?
– Den største forskjellen er at vi selv i større grad må finansiere satsingen, også på proff- og landslagsnivå, og at vi derfor ofte må jobbe ved siden av. Man er avhengig av støtte for å kunne satse.
