(procycling.no): – Det er ikke så stor overgang. Det er det samme for meg om det blir sendt ut flybilletter fra en mailadresse eller en annen, uttalte Alexander Kristoff da vi spurte han om han merker forskjeller på klassikersatsingen til Katusha-Alpecin og UAE Team Emirates.
Som dobbel monumentvinner og mann er han privilegert, og 30-åringen fra Stavanger har som vanlig hodet godt plantet i den lille bobla han til enhver tid oppholder seg i når vi spør om forberedelsene hos hans nye arbeidsgiver.
At arbeidsgiveren hans har finansielt sugerør inn i et av verdens rikeste og største flyselskaper, gjør at flyreiser hit og dit ordner seg selv.
Og det er bra at det er sånn. Men det betyr ikke dermed at alle har det sånn.
I fjor tok Vita Heine et modig valg. Hun sa opp deltidsstillingen som forsikringsmatematiker hos Tryg Forsikring, fordi hun hadde bestemt seg for å satse fullt på toppidrettskarrieren. Det i en alder av 33 år.
Kjøretur før frokost – for å skaffe varme
På nyåret reiste hun til Pico del Teide på Kanariøyene. For egen regning.
Hun leide seg en bobil via Airbnb for 700 kroner døgnet og forsøkte å kontrollere trening, måltider og restitusjon så godt det lot seg gjøre i sitt omreisende kontor og soverom i 2100 meters høyde.
– Du får jo både en bil og et hotellrom for den prisen i retur. Jeg skulle også ønske at boforholdene var bedre. Det var starten av januar. Og det var kaldt inne i bobilen. Heldigvis fikk jeg brukt noen av fasilitetene på hotellet som lå der, så jeg fikk lov til å låne dusjen og slike ting, forteller Vita Heine til procycling.no.
I starten hadde hun med seg ektemannen Carl Fredrick. Han måtte rett og slett reise hjem for å arbeide. Og det er jo her den egentlig turen starter for 33-åringen som vokste opp i Latvia, men som fikk innvilget norsk statsborgerskap for noen år tilbake.
– Det var såpass kaldt der i den perioden, så da jeg våknet, i stedet for å lage frokost, måtte jeg kjøre bilen en halvtime fram og tilbake for å varme opp motoren og selve bilen. Men dette var noe jeg bare hadde så sykt lyst til å gjennomføre, forteller Heine til procycling.no.
Det er slett ikke for oss alle å kjøre bobilen selv i et vulkansk landskap preget av bratte stup og smale, svingete veier – låse døra om kvelden, og håpe at ingen tar seg inn, mens stormkastene raser og truer med å velte hele bobilen din overende. Men Vita er åpenbart veldig tøff og ikke utpreget lettskremt:
– Hvordan hadde du det underveis under oppholdet: Var det stort sett fint eller var det stunder der du ønsket bare å reise bort fra det hele og dra hjem igjen?
– Det gikk stort sett fint. Av og til tenkte jeg litt på sikkerheten om natten, og om det var trygt. Jeg måtte låse dørene og jeg gikk ikke ut om natten. Jeg ble ikke lei, men noen ganger gikk det dårlig på trening og da manglet jeg noen å snakke med, selv om jeg selvsagt kunne ha ringt hjem.
– Mannen min var redd den skulle velte
Et problem, i hvert fall under starten av oppholdet, var de kraftige vindkastene.
– Hele camperen gynget, beskriver hun.
– Mannen min var redd for at den kunne velte. Vi søkte det opp på nettet, og det sto jo der at det kunne skje.
Det kunne satt både hennes og andres liv og helse i fare, i tillegg ville det utløst forsikringssummer hun kjenner så altfor godt til fra den tidligere jobben hennes.
Noen av kveldene søkte hun ironisk nok ly inntil veggen på parkeringen utenfor det flotte Parador de las Cañadas del Teide, det eneste hotellet som ligger såpass høyt over havnivået.
Ironisk fordi det er her at støtteapparatene i de største WorldTour-lagene på herresiden booker opp mesteparten av rommene opptil et halvår i forveien, for å sikre seg at de ligger i rute i treningen foran Giro d’Italia og Tour de France noen måneder fram i tid.
Hit ankom for eksempel Vegard Stake Laengen sammen med UAE-kollegene Fabio Aru, Jan Polanc, Edward Ravasi og Valerio Conti i midten av januar. Da var også ryttere fra Ag2r-La Mondiale, Bahrain-Merida og Astana Pro Team i området. Ingen av de betalte oppholdet ut av egen lomme.
Søkte le ved hotellveggen
Heine finansierte deler av oppholdet via en pengeinnsamling i privat regi. Da hun gikk over lista over mennesker som brydde seg nok om henne til å hjelpe til med å samle inn 50 000 kroner, så hun at mange av de som bidro var tidligere studiekamerater eller arbeidskolleger.
– Det gjør jo at man kjenner på en stor takknemlighet, sier hun.
For å stable en fulltidssatsing som kvinnelig syklist, er man avhengig av litt goodwill. Derfor oppleves det også som en sårt tiltrengt opptur når man får klarsignal for å rygge inn på parkeringsplassen utenfor hotellet, selv om man selvsagt forstår hotellets policy om at parkeringsplassen egentlig er for betalende gjester ved hotellet.
– Aller helst hadde jeg bodd ved det hotellet selv, men det blir selvsagt kostbart. Jeg klarte ikke å finne et rom der jeg kunne bestille i tre sammenhengende uker, da det gjerne kommer turister innom som kun skal ha én overnatting her og der. Det hadde blitt billigere om jeg hadde noen jeg kunne ha reist sammen med, men for meg ville det også ha blitt vanskelig å få til om jeg skulle ha planlagt det et halvt år i forveien. Derfor falt jeg ned på løsningen med bobil i stedet, forteller hun.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
NYE VENNER: Mot slutten av samlingen ble Vita Heine tatt under vingene av Daniel Foder og utøverne han hadde med seg til høyden for Team Virtu Cycling. FOTO: Vita Heine
Mot slutten av oppholdet ble hun også tatt under vingene av danske Team Virtu Cycling. Trener Daniel Foder hadde med seg Mikkel Honoré, Asbjørn Kragh, Torkil Veyhe og juniorverdensmester fra Qatar, Jakob Egholm til samling på øya.
– De var veldig inkluderende. Når det sto hardøkt på programmet mitt, så forsøkte jeg å henge meg på dem. Etterpå fikk jeg være med dem på lagmiddag, så jeg fant noen venner der, forteller hun.
Høydesamling på godt og ondt
Når hun snakker med procycling.no i dag, nok en gang som passasjer i en bobil – denne gangen på vei fra oppdrag under Trofeo Binda i Italia, og på vei mot neste ritt i Belgia og De Panne, er hun foreløpig ikke helt fornøyd med utbyttet hun fikk etter høydesatsingen i starten av kalenderåret.
I fjor høst ble hun, Susanne Andersen, Emilie Moberg og Katrine Aalerud for første gang invitert med på samling til Sierra Nevada i regi av Olympiatoppen. En foreteelse som skal gjentas i mai.
Samlingene er delvis sponset, men drar likevel med seg en egenandel på 8 000 kroner.
Den første samlingen ble spolert av en kraftig forkjølelse, og kanskje var det med på å mane fram ærgjerrigheten og staheten man trenger for å kaste seg ut i Teide-prosjektet helt på egenhånd. Det skulle vise seg å bli en nyttig erfaring for Heine, men også en påminnelse om at man skal ta særskilte forholdsregler i høyden.
– Høydetrening var noe nytt for meg, som jeg prøvde for første gang. Jeg har valgt å tenke litt langsiktig på det og ser på det som en læringsprosess. Vi skal ha en ny samling i mai, og da får jeg også mer oppfølging. Den ene tingen jeg lærte meg var at man må være påpasselig med å være på den sikre siden. Selv om man føler seg bra, skal man ikke alltid trene helt opp mot det man tror kroppen kan takle. Man skal også være påpasselig med inntak av karbohydrater og annen næring, noe jeg kanskje bommet litt på.
Hun tror også at det ble litt for liten hvile med høydesamlingen og neste samling med Hitec Products. Det gjør at hun for øyeblikket ikke klarer å bygge videre på den gode sesonginnledningen hun hadde året i forveien.
En annen utfordring har vært å måle høydeeffekten. Sammen med Olympiatoppen kommer hun til å ta blodprøver både før og etter samling for å måle effekten treningen har på kroppen.
– Måler man hemoglobinet får man også vite om man har økt produksjonen av røde blodceller. Da får man også differensiert effekten bedre. Høydetrening kan også sette begrensninger på trening og i verste fall føre til en negativ effekt. Man er nødt til å holde igjen både i starten og nærmere slutten. Jeg ser på dette som en del av læringskurven og erfaringer jeg vil dra nytte av senere, forteller hun.
Håndbrekket sviktet!
På Teide valgte hun å kjøre harde økter i lavlandet, noe som også førte til en del timers forflytning i bobilen underveis.
– Det tok rundt halvannen time å kjøre ned fra høyden. Så trente jeg der nede og reiste rett opp til høyden igjen. Jeg ville være mest mulig der oppe for å få mest mulig effekt, samtidig som treneren min rådet meg til å trene hardt i lavlandet for å få stimulert musklene og kjørt mer watt.
– Hvordan gikk det med håndtering av den bobilen. Dukket det opp noen spesielle episoder?
– Det var veldig uvant når man ikke har kjørt campingbil før. Du kjører i høyden på svingete veier. Jeg var nødt til å kjøre sakte nedover, fordi jeg var redd for at bilen skulle velte. Jeg hadde to mindre ulykker mens jeg var der nede.
– Hva skjedde?
– Den ene gangen var når jeg rygget inn i en bil som sto parkert. Bakparten på bilen var langt større enn jeg var vant til. Den andre skjedde når håndbrekket løsnet da bilen sto parkert. Den endte opp med å knuse vinduet på en bil som sto parkert. Å være der helt alene og å kjøre den campingbilen var ikke noe jeg syntes var helt greit, men ønsket om å prøve høyden var større. Det var noe jeg hadde sinnssykt lyst til å gjennomføre, forteller hun.
– Måtte du betale noe for uhellene du var involvert i?
– Nei, det gikk heldigvis fint for min del. Da håndbrekket faktisk løsnet, gikk det på ansvarsforsikringen. Han jeg leide bilen av ville ikke ha noe penger for det.
Jobber for hver sponsorkrone
Til tross for at kroppen foreløpig ikke har sprudlet under ritt som Omloop Het Nieuwsblad, Strade Bianche og helgas Trofeo Binda, håper selvsagt Heine at formutviklingen straks snur seg til det bedre.
Hun angrer i hvert fall ikke på valget med foreløpig å bytte ut stillingen i forsikringsbransjen med full satsing på landeveien, noe hun selvsagt ikke kunne ha gjort uten full støtte hjemmefra:
– Jeg hadde stor fleksibilitet hos Tryg, men det var likevel vanskelig å kombinere med all reisingen. Når man skal konkurrere med utøver i verdenstoppen som har dette som fulltidsjobb, da konkurrerer man på vidt forskjellige vilkår. Det er ingen som forventer at Alexander Kristoff eller Peter Sagan skal jobbe for Rema 1000 i tillegg. Det er noen måneder siden jeg tok denne avgjørelsen nå, og det har blitt mye reising. Jeg savner litt mer faste rutiner og å være mer hjemme, men jeg har trivdes så langt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
SATSER UT AV EGEN LOMME: Vita Heine og ektemannen Carl Fredrick lever på én årslønn for at hun skal få prøve å maksimere potensialet sitt på sykkelsetet. FOTO: Scanpix
I kvinnefeltet har Hitec-sjef Karl Lima tidligere anslått overfor Bergens Tidende at det finnes om lag 30 syklister som bedriver idretten på fulltid. At det heller ikke finnes noen minstlønn til utøverne i profflagene, som det gjør på herresiden, gjør det vanskelig å satse uten å jobbe ved siden av.
– Vil du anbefale andre å ta dette steget, Vita?
– Både og. Jeg startet ikke å satse skikkelig før jeg var 28 år gammel, så jeg hadde kanskje ønsket at jeg oppdaget sykling litt tidligere. Jeg vil anbefale folk å tenke seg godt om før de eventuelt sier opp en jobb eller en skoleplass, fordi man trenger et godt treningsgrunnlag før man kan satse fulltid selv. Man må være disiplinert og flink til å sette rutiner og disponere dagene.
Med ektemann og bolig i Bergen, er det en kontinuerlig jobb å prøve å hente inn sårt tiltrengte sponsorkroner ved siden av treningen.
– Må by litt på meg selv
På sin egen blogg har Heine listet opp ting hun kan gjøre for potensielle sponsorer.
Der står det blant annet «stille opp på events, stand og lignende for bedriften, holde foredrag, arrangere fellestrening og stille opp på presentasjoner».
Du finner bloggen til Vita Heine her!
– Det faller kanskje ikke helt naturlig for meg, men jeg har skjønt at man som utøver må by litt på seg selv og være aktiv bruker av sosiale medier.
– Hvordan går sponsorarbeidet?
– Det ser ut til at min tidligere arbeidsgiver (Tryg Forsikring) vil støtte meg, og det er jeg veldig glad for. Det er ikke enkelt å lande slike avtaler. Du kan poste et innlegg om at du satser for fullt og få 1000 likes og mange oppmuntringer, men det er vanskelig å få inn sponsormidler. De avtalene som kommer i stand, har gjerne det til felles at sponsoren har et forhold til utøveren fra før av og kjenner personen godt.
– Det har vært mye bråk og krangel på toppen av norsk sykkelsport siden VM i Bergen. Bør bedrifter nå heller se sitt snitt til å gå inn og støtte norsk kvinnesykling?
– Jeg frykter at det som skjer nå, har en litt motsatt effekt: At det er sponsorer der ute som er litt forsiktige med å sponse norsk sykkelsport, fordi de frykter å bli forbundet med noe som ikke er ryddig, og at de ikke vil bli assosiert med for eksempel underskudd og andre negative overskrifter. Men det er faktisk nå vi trenger litt ekstra hjelp, både på kvinne- og herresiden. Det blir et redusert tilbud for landslagene fordi forbundet har litt penger. De har alt varslet om at de trolig ikke sender full kvote til EM og VM, og at alt skrapes ned til et minimum. Derfor trenger vi nå midler som kan gå direkte inn i satsingen til utøverne, fordi forbundet sliter med egen økonomi. Kvinnesykling er på vei opp i Norge, både med tanke på innsatsen til Susanne Andersen i VM og med gode resultater i internasjonale ritt.
Ikke i nærheten av Uno-X
– Hva tenker du om at du bor i campingbil utenfor, mens proffene sover inne på hotellet?
– Slik jeg ser på det, blir det en slags mental test. Det gjelder ikke å tenke på hva man går glipp av. Det skal gå an å få en høydeeffekt i en campingbil, også. Du trenger ikke verdens beste sykkel for å få effekten av en sykkeltur. Det viktigste er at du tar den sykkelturen.
– Og det første kontinentallaget på herresiden har nå fått sin egen lagbuss …
– Forskjellene på oss og dem er nok ikke bare den bussen, men hele satsingen. Hitec er et profflag, men vi er ikke i nærheten basert på budsjettene vi har. Jeg er ikke misunnelig på dem og synes det er bra at noen vil satse på guttene. Det er fortsatt langt enklere kår på kvinnesiden, og jeg føler det er mye å gå på. Halve laget vårt jobber fremdeles ved siden av satsingen. Men det er ikke bussen som har noe å si mot slutten av dagen. Det er det sportslige opplegget rundt satsingen som er det viktigste.
Les også: Uno-X gjør som proffene – får lagbuss
– Hvordan får du og mannen din dette til å gå rundt?
– Vi er egentlig ganske sparsommelige begge to, og det gjør at vi klarer det. Men jeg jobber jo også med å få inn sponsorer. Vi trenger mer enn én inntekt for å få det til å gå rundt.
– Kan vi komme i en situasjon der du er nødt til å gå tilbake til din gamle jobb i august fordi du ikke har mer penger igjen å satse for?
– Jeg tror ikke det kommer til å skje på grunn av økonomien. Jeg har ikke nok sponsorer ennå, men det er nok ikke det som eventuelt kommer til å stoppe meg. Det er nok mer hvis framgangen skulle utebli. Jeg har et bra sportslig opplegg nå, og ser at jeg har potensial til å bli enda bedre. Det motiverer meg. Det som kan stoppe meg er at jeg ikke blir bedre, og mister motivasjonen av den grunnen.
– Du er 33 år nå, hvor lenge ser du for deg at du opprettholder fulltidssatsingen?
– OL i 2020 er et mål for meg, og det kan bli mer enn det også, så lenge jeg utvikler meg videre. Kristin Armstrong tok sitt tredje strake OL-gull i Rio de Janeiro, og hun var 42 år gammel. Det virker som man i tempo, og kanskje mer på kvinnesiden enn blant guttene, kan holde på noen år ekstra på toppnivået. Men det handler mye om det mentale og hvor tøff man er i hodet når man sitter i feltet, mener Heine.
Lever på én inntekt
Hjemme i Bergen er det mannen Carl Fredrick som nå er hovedansvarlig for å skaffe til veie pengene paret trenger for å betale husleia og andre faste utgiftsposter i hverdagen.
Han jobber som idrettslærer ved et treningssenter Studentsamskipnaden i Bergen disponerer.
– Hvilke utfordringer gir det dere at hun nå har valgt å si opp jobben og satse fulltid på idretten?
– Den største utfordringen blir jo det økonomiske, og å få ting til å gå rundt. Vi har bare én fulltidsinntekt som skal holde for oss begge. Jeg prøver å hjelpe henne så godt jeg kan, men vi er nødt til å få inn noen flere sponsorer hvis dette skal gå rundt på litt lengre sikt, sier Carl Fredrick Heine til procycling.no.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VIL SATSE VIDERE MOT TOKYO: Her er Vita Heine avbildet under OL i Rio de Janeiro i 2016. Det var hennes første opptreden for Norge i OL-sammenheng.
Foto: Erik Johansen / NTB scanpix
Han er selv sykkelinteressert, men det var en felles bekjent som overtalte Vita til å kjøpe sin første landeveissykkel til 3 000 kroner for snart 8 år siden. I dag har hun stabilisert seg på et høyt nivå, og har flere sterke prestasjoner fra det internasjonale damefeltet å se tilbake på.
– Det motiverer henne veldig når hun får framgang, og de siste årene har hun gjort det veldig bra internasjonalt. Hun er oppe og snuser på toppen, og nivået de aller beste befinner seg på.
– Ligger det stahet i bunnen her som får henne til å ta de vanskelige valgene rundt satsingen?
– Hun kan være sta hvis hun har bestemt seg for noe. Hun går helt inn for det hun bestemmer seg for. Hun er utrolig disiplinert når det gjelder trening og gjennomfører alt hun skal i treningsarbeidet. Det er nok det som har gitt henne så stor framgang, mener han.
– Kvinnesykling er på vei framover
Ektemannen sier han støtter avgjørelsen hennes om å satse på fulltid, og sier han hadde gjort det samme selv – hvis han kunne.
– Men toget har nok godt for min del, sier Carl Fredrick Heine, som selv er aktiv i masterklassen i diverse turritt.
– Var du bekymret for Vita etter at du reiste hjem fra høydesamling og visste at hun skulle klare seg selv i bobilen de siste to ukene?
– Om jeg ikke var bekymret, så var det noen ting jeg tenkte på. Spesielt de kraftige vindkastene der opp. Jeg fulgte med på værmeldingen og prøvde å forsikre meg om at hun kom i ly for vinden. Det var den biten der jeg passet mest på.
– Det er fortsatt store forskjeller mellom herre- og damesatsing innenfor idretten. Gjør du deg noen tanker om at proffene på herresiden sover inne på hotellet, og hun må parkere bobilen sin på utsiden?
– Forskjellene er fremdeles store mellom kjønnene innenfor idretten, det er jo det. Det har mye å gjøre med at det er mer fokus fra mediene på herresiden og flere sponsorer som går inn og støtter aktiviteten økonomisk. Det er sånn det er nå, men jeg føler også at kvinnesykling er på vei framover. Det blir sakte, men sikkert litt bedre. For henne er det en ekstra påkjenning å bo i en camper. Alt er mye enklere når man bor på et hotell. Vi sov med klærne på om natta, og det første du tenker på når du våkner opp om morgenen er å få varmen i kroppen.
Har du lyst til å støtte sykkelsatsingen til Vita Heine kan du lese mer på bloggen hennes!
Denne artikkelen er levert av sykkelnettstedet procycling.no!
