(procycling.no): Hvorfor faller sykkelproffene for tid til annen for fristelsen det er å skalle til konkurrenten på oppløpet? Jo, det handler om å forsvare posisjonen sin.
Enten for deg selv – eller for den vedkommende prøver å lede ut foran massespurten.
Under etappe 11 av Tour de France i 2010 fikk Mark Renshaw stor oppmerksomhet etter at han skallet til Julian Dean ved tre anledninger for å hindre at Tyler Farrar (Team Garmin-Transitions) skulle få den beste posisjonen foran de siste 350 meterne.
Newzealenderen kom nemlig i høyere fart, og det så Renshaw som rett etterpå fikk kommandoen «go, go, go!» av lagkameraten som avrundet sin jobb som fartsholder ut på oppløpet. Da Renshaw kjente albuen til Julian Dean inn i sin høyre side, valgte han å stange til konkurrenten ved flere anledninger.
Det kludret til HTC-opptrekket med over 300 meter igjen, men Cavendish vant likevel den spurten. Renshaw derimot, han ble kastet ut av rittet.
– Renshaw er ute. Vi så på reprisen én gang, og det var åpenbart. Han skallet til Dean som om det var et keirin-ritt. Dette er sykling, ikke slåssing. Alle kunne ha endt opp i asfalten, uttalte rittdirektør Jean-Francois Pescheux etterpå.
Ikke lov å skalle
Keirin blir nevnt her. Ordet er japansk og betyr «racing cycles». Opprinnelsen til idretten er fra Japan i 1948 og skal ha blitt brukt til veddeløp. I 2000 – foran OL i Sydney – ble øvelsen tatt inn i de Olympiske leker.
I keirin benytter man seg av motopes (ryttere ligger bak motorisert farkomst) og farten økes gradvis fra 30 til 50 kilometer i timen. Med tre runder igjen er det opp rytterne å holde farta selv. På oppløpet holder utøverne rundt 70 kilometer i timen og posisjoneringskampen kan være brutal.
Det er kulturforskjeller på japansk keirin og konkurranseformen som i dag ligger under UCIs regelverk. Det er lov med fysisk kontakt mellom utøverne, men ifølge UCI-reglementet er det heller ikke her lov å skalle.
Her kan se et keirin-ritt fra verdenscupen i London, 2014:
Renshaw: – Nødt til å forsvare meg
Som unggutt drev også Renshaw mye med banesykling, inkludert keirin. Han vokste opp i Bathurst, New South Wales og ble trent av Mark Windsor i den lokale foreningen Bathurst Cycle Club. Som U17-rytter vant han gull i forfølgelsesritt for lag, Scratch race, lagtempo og individuelt forfølgelsesritt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Etter at han ble fjernet fra Tour de France for åtte år siden, var han knust. HTC-opptrekkeren forklarte at Dean brukte albuene for å overta posisjonen hans, og at han dermed var nødt til å forsvare seg.
– Dersom jeg hadde brukt albuen min da Julian la sin arm over meg, hadde vi veltet. Målet var å holde linja mi, og holde meg på sykkelen, uttalte Renshaw etterpå.
Se duellen mellom Renshaw og Dean her:
Ewan i trøbbel på hjemmebane
For tilskuere som ikke ser sykling så ofte, langt mindre keirin, ser det brutalt ut at utøverne benytter hodet for å stagge konkurrenten unna. Men det er langt farligere å bruke armene.
Debatten blusset selvsagt opp igjen etter at en annen australier, hjemmeyndlingen Caleb Ewan ble deplassert under etappe 5 av Tour Down Under.
I kamp om posisjonen på bakhjulet til Peter Sagan, skallet Ewan til Jasper Philipsen ved to anledninger. De to spurtet head-to-head (dog uten skalling) fram til streken, og 24-åringen fra Sydney vant – kun for å bli «belønnet» med å bli flyttet ned til sisteplass i hovedfeltet.
I etterkant forklarte Ewan at han forsvarte sin posisjon på bakhjulet til Sagan.
– Jeg var på hjulet til Peter Sagan, men Philipsen forsøkte å ta den plassen og dyttet meg ut av Sagans hjul. Det er ikke lov å ta hendene vekk fra styret under spurten, så jeg brukte hodet mitt for å unngå å ende opp i sperregjerdene. Hodebevegelser er selvsagt enkle å plukke opp av helikopterbildene, men en rekke tidligere toppspurtere kan fortelle deg at manøveren min ikke var noe ureglementert, fastholder Ewan overfor Velo News.
«Rockey Robbie» to the rescue
Når Ewan nevner «tidligere toppspurtere» er Robbie McEwen et navn som legger seg på tunga. «Rocket Robbie» jobber for SBS Cycling Central under Tour Down Under, og har de siste to åra kommentert Tour de France World Feed i tospann med Mathew Keenan.
De som husker spurtstilen til McEwan vil kanskje heller ikke være så overrasket over at han tar sin 22 år yngre landsmann i forsvar:
– Jeg tror ikke hendelsen hadde noe å si for utfallet av etappen, sier McEwen som også har hatt sine saftige oppgjør mot Stuart O’Grady.
– Det foregår alltid en posisjonskamp i spurtene. Dette var mitt ekspertområde og jeg synes dette er en overreaksjon. Rittkomissærene føler at de er nødt til å sette ned foten for å unngå ulykker og aggressivitet som går for langt, men jeg synes dette var innenfor det tillatte.
Hvis du har lyst til å se McEwan skalle til Oscar Freire, kan du se det i videovinduet under:
Hva sier regelverket?
I alle internasjonale ritt finnes en rittjury og en UCI-kommissær. Det er disse som ender opp med å legge ned loven der og da, og de kan støtte seg på det gjeldende regelverket til det internasjonale sykkelforbundet.
Man kan dog merke seg at paragrafene som kommer til anvendelse her går på å holde en rett linje i spurten og «oppføre seg som folk»:
Paragraf 2.3.036 (om massespurter) slår fast:
Det er strengt forbudt for ryttere å avvike fra linja de valgte da de åpnet spurten og, på den måten, sette andre ryttere i fare.
Denne paragrafen ble brukt mot Edvald Boasson Hagen da han endret linje på oppløpet under den 2. etappen av Tour of Britain i 2017. Der beveget rudsbygdingen seg høyre mot venstre på oppløpet og endte opp med å sperre veien for Elia Viviani. Sky valgte å legge inn protest, og nordmannen ble deplassert som en følge av den.
Eh ? #TourOfBritain pic.twitter.com/mV3TYayToy
— Alexandre Mignot (@AlexandreMignot) September 4, 2017
Paragraf 1.2.079 (oppførsel mellom deltakere i sykkelritt) slå fast:
Alle lisenshavere skal avstå fra enhver form for vold, trusler, fornærmelser eller noe annen upassende oppførsel eller form som setter andre personer i fare.
Denne paragrafen var vel den som slo ut mot Renshaw, men også da en annen rytter med bakgrunn fra banen, Fernando Gaviria, forsøkte å snike seg mellom André Greipel og sperregjerdene under Tour de France i fjor.
Presedens eller inkonsekvens?
Da den daværende Quick Step-rytteren ikke ble sluppet forbi av «Gorillaen» halvt mistet han balansen, men også halvt mistet hodet da han forsøkte å skalle til Greipel og endte opp med å lene seg inn mot tyskeren fra siden.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Når vi snakker om farlige manøvrer, er det vel få ting som er så farlige som å legge kroppsvekten mot duellanten din i 70-80-kilometer i timen.
Så er det også de små nyansene.
** Gaviria ble deplassert, mens Renshaw altså ble kastet ut av rittet.
** Da Peter Sagan (feilaktig mener mange) ble kastet ut av Tour de France i 2017 for å ha brukt albuen mot Mark Cavendish på oppløpet, så gjorde Arnaud Démare like etter en svært farlig manøver da han kunne ha klippet forhjulet til landsmann Nacer Bouhanni ved å nettopp å endre bane på fortauet. Dén manøveren lot rittjuryen passere hus forbi. Var det ren nasjonalisme?
Når det dømmes i disse sakene er det nok flere ting som spiller inn på avgjørelsen: Hvor konkurransen holdes, hva slags historikk arrangørlandet har i forhold til banesykling, tidligere hendelser/forseelser og til en viss grad presedens.
Så vil sikkert en del hevde at presedens overskygges av inkonsekvens. I tilfellet Ewan håpet han nok å være «home free» på hjemmebane i Adelaide. Avgjørelsen var tøff, men ikke gal. Og når alt kommer til alt er det bedre å deplassere en rytter, enn å sende ham hjem – så lenge forseelsen ikke var av mer alvorlig art en det «The Pocket Rocket» utsatte Jasper Philipsen for.