Et flammerødt og gyllent bladverk rundt Fløybanestasjonen viser kjøligere årstiders inntog over Bergen. Sommerens langsomme forfallprosess konstaterer også at sykkelsesongen går mot slutten. Men August Jensen har knapt avsluttet den inneværende, før forberedelsene mot den neste har begynt.
Nytt lag, ny trener og ny giv. Den ærgjerrige bodøværingen har nemlig ingen grunn til å holde tilbake gjennom vinteren som kommer. Coop-Østerhus-rytteren vil være klar, kvikk og kjapp når han møter til treningssamling med One Pro Cycling i desember.
Derfor er det etter en tøff intervalløkt på fjellsiden av Fløyen, at årets King of Norway-vinner møter procycling.no denne regnfulle ettermiddagen i november. Stabilt høye prestasjoner sørget for at 25-åringen sanket mest poeng i de norske UCI-rittene denne sesongen. Som den eneste med over 1000 poeng vant Jensen sammenlagtkonkurransen klart.
King of Norway: Slik endte det
1039 poeng er klar forbedring fra fjoråret, da han endte på sjuendeplass med 479 poeng. For selv om den tidligere U23-norgesmesteren har vunnet UCI-ritt utenlands (Kreiz Breizh Elites, GP Liberty Seguros), er det kanskje fra sterke startfelt i Tour des Fjords, Tour of Norway og Arctic Race of Norway at Jensen virkelig har vist frem sine kvaliteter: en krigersk mentalitet og en giftig punch i beina.
Norges nyeste proffrytter beundrer det store glasstrofeet han har vunnet, mens han forklarer alt hardt arbeid som ligger bak, arbeidet som ledet frem til avtalen med det britiske prokontinentallaget One Pro Cycling.
– Det handler om den tommelfingerregelen. Hvis du skal bli god på noe, så må du gjøre det i 10,000 timer. Enten det er løping, sjakk eller sykling. Jeg begynte med sykling i 2010, da gjorde jeg min første NorgesCup. Nå begynner jeg kanskje å nærme meg den 10,000 timers grensen. Jeg er mer syklist enn noen gang. Vært seriøst alle de 10,000 timene. Tatt steg for steg. Jeg er motivert til å trene, syns det er gøy å trene. Har ikke blitt lei, og kommer forhåpentligvis ikke til å bli det heller.
– 3.plassen i Sarpsborg under Tour of Norway viser også at du har fått mer selvtillit mot slutten av ritt?
– Jeg har nok det. Jeg hadde flere topp ti plasseringer i Arctic også, i et felt med mange gode spurtere. I Fjords kom en 3.plass på første etappe, selv om den var litt spesiell. Det er viktig å ta sjansene man får. Det har vært gøy å få tillit fra laget til å kunne spurte. Slik føler jeg at jeg ikke tar sjansene fra noen andre, men at de gir meg den. Nå blir det sikkert litt annerledes på nytt lag, men man må uansett ta sjansene der man kan.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
SARPSBORG: August Jensen blir nr. 3 på siste etappe av Tour of Norway, bare slått av Sondre Holst Enger og Edvald Boasson Hagen. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
– På etappen til Odda i Tour des Fjords fikk du høre det av de eldre proffene i feltet?
– Det er hierarki i sykkelsporten. Kontinentalryttere havner nederst på rangstigen. Når en som meg ypper seg litt, så er ikke det alltid like populært.
– Du virker ikke redd for å sette ut albuene?
– Nei, hvis du er redd, så klarer du ikke å gjøre en ordentlig spurt. Thor Hushovd sa da han begynte å møte Cavendish, Kittel og den gjengen, så skjønte han at han var for gammel. Han merket at de andre var totalt gale i hodet. Så han bestemte seg for å gjøre noe annet enn spurter. Det handler mye om mentalitet, og om å våge. Med en gang du toucher bremsen i en spurt, så er den over. Sagan sa vel det i VM, at han rører aldri bremsen i en spurt, og at han hadde krasjet med italieneren (Giacomo Nizzolo), hvis han ikke holdt luken oppe. Det er den mentaliteten jeg prøver å ta med meg.
– Man må ha en offensiv mentalitet. Men på etappen til Suldalsosen, så nølte du med å gå etter Kristoff? Var det selvtilliten det sto på?
– Man har alltid litt å gå på. Jeg hadde heller ikke tro på angrepet til Alex. Han gikk i en nedoverbakke. Og det var først da de to andre gikk etter, at jeg begynte å tro på det. Jeg hadde krefter til det, men nølte for mye. Jeg gikk etter alene da det var for sent og kom bare nesten opp. Det er ofte andre sine feil som avgjør ritt. Man gjør sjeldent helt perfekte ritt. Det er flaks og uflaks hele tiden. Den etappen har jeg tenkt en del på. Fordi jeg følte meg sterkt nok til å sitte der i front.
– Flaks spiller ofte en rolle. Under kaoset i Bergen, var du heldig eller snartenkt?
– Snartenkt var jeg hvertfall ikke. Jeg satt i feltet og reagerte egentlig ikke på hvor vi syklet, selv om jeg visste hvor løypa gikk. Jeg satt i midten av feltet omtrent, og var en av de som syklet feil. Etterpå ble det litt samlet. De som satt fremst havnet bakerst. Jeg var kanskje en av de. Da vi tok igjen en gruppe på syv, så trodde jeg det var samlet. Men jeg hørte på radio at det var tre mann foran. Alex hadde nok slått meg i spurten, om han ikke jobbet for å samle det. Men så røk girvaieren min med to kilometer igjen. Så jeg hadde bare det tyngste giret å gå på i spurten. Det var ikke ideelt. Jeg startet tidlig, men hadde gode bein og tok spurten i feltet.
– Men så veltet du i Sandnes. Hva gikk du glipp av da?
– Hele rittet, føltes det som. Beina var gode og vi brukte flere til å holde meg foran. Jeg følte rittet aldri kom helt i gang, før velten skjedde. Jeg satt på hjulet til dansken som veltet og kunne ikke unngå det. Det var de to siste etappene som var laget for meg.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VELTET: Det så stygt ut for Jensen da han krasjet på 4. etappe av Tour des Fjords Foto: Kjetil R. Anda/procycling.no
– Hvor langt var prosessen med One Pro kommet da?
– Den prosessen begynte mellom Arctic og Fjords. Vi hadde et 1.1.-ritt i Nederland eller Belgia (Arnhem-Veenendaal Classic), der de la merke til meg, vi syklet samme ritt. Utvekslet mail og telefonnummer med en av sportsdirektørene, som igjen ga meg mail og nummer til «head sports director». Men så ble det stille. Jeg visste ikke hvordan jeg lå an. Helt til tirsdagen etter mitt siste ritt (Gooikse Pijl, 25. september). Plutselig fikk jeg et kontraktsforslag. Alt skjedde veldig fort. Jeg takket egentlig ja med en gang, men følte meg ikke sikkert før jeg hadde en kontrakt å skrive under på. Jeg vet hvordan sykkelsporten kan være, det er vel det (Kristoffer) Skjerping har erfart nå. Det kan skjære seg helt plutselig. Så jeg turte ikke å si det til noen før jeg hadde kontrakten.
– Hva frister med One Pro?
– Det er et steg opp. Et engelsktalende lag, som gjør det enklere å komme inn i miljøet. Mentaliteten er lik våres tror jeg. På franske lag er mentaliteten kanskje litt annerledes. De har et bra apparat. Jeg har vært i Manchester og møtt dem. Møtt flere ryttere som jeg har kommet i kontakt med allerede. De er på min alder, og virker veldig giret og ambisiøse. Laget også. Det er et forholdsvis nytt lag, ikke veldig etablert i de store rittene ennå. Men det gir meg nye utfordringer og et steg i riktig retning. Jeg tror jeg kan få egne muligheter også.
– Hvilke ritt håper du å kjøre?
– Det er vanskelig å si nå. Men i år syklet de Kuurne-Brussel-Kuurne og Het Nieuwsblad i fjor. Semi-klassikerne i Belgia er kule. De syklet også Dubai og Tour de Langkawi, som også virker som kule ritt. Tour of Polen er kjent som et stilig ritt, og de kjører en del kule 1.1-ritt i Frankrike og Belgia. Jeg gleder meg bare til å ha et nytt rittprogram. Jeg har vært i Coop i fire år, syklet mye det samme. Selv om One Pro ikke er Tour de France-lag, så blir det nye utfordringer.
– Du liker det britiske og Storbritannia?
– Ja, jeg er litt anglofil. Det er spennende hvordan de var en stormakt og holder på gamle tradisjoner. Kulturen og språket gjør det kult å være på et britisk lag.
– Hva sier du til de som bruker historiene til Vegard Breen og Fredrik Strand Galta som advarsler mot de mindre profflagene? De sier enkelte prokonti-lag kan være et steg tilbake…
– Dette sto jo skrevet blant annet i blogginnlegget (hos procycling.no). Og det er åpenbart at de som skriver det, ikke har syklet før. De ser bare rittene på TV. De ser ikke all jobb vi legger ned hver eneste dag. De ser ikke at jeg sliter meg opp Fløyen fem ganger i dag, i regnvær, kaldt og vått. Eller når jeg ligger på baderomsflisene etter å ha syklet i fem timer i syv minus. De ser ikke hva vi gjør for å komme på det nivået. Så hvis spørsmålet er om jeg har lyst å sykle Tour of Polen eller Langkawi som hjelperytter i One Pro, eller være kaptein i Kreiz Breizh for femte år på rad i Coop, da er svaret veldig enkelt. Får man muligheten så må man ta den. Alle på kontilagene i Norge jobber ekstremt hardt, og ikke mange er i samme posisjon som «Doffen» (Kristoffer Halvorsen), som er verdensmester og ennå ganske ung. Jeg synes Breen og Fredrik gjorde riktig. Skjerping også. De er sikkert noen erfaringer rikere.
– Blir man undervurdert i proffdiskusjonen når man ikke sykler for Joker?
– En ting er sikkert: Joker er et veldig godt lag. Men når jeg får mulighet til å sykle for One Pro, eller Breen får sykle for Fortuneo og Fredrik i Delko, så syns jeg ikke man skal stemple det negativt. Det er rart at man ikke kan vise engasjement for at Norge får en ny proff. Da må man ha bedre forståelse for syklingen på nivået vårt. Jeg tror de fleste unner meg denne muligheten. Det blir vanskelig for meg å sykle videre på Coop og jobbe mot en WorldTour-kontrakt i en alder av 26, 27. Det blir ekstremt vanskelig.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I GODT SELSKAP: Jensen vant klatretrøya i Arctic Race i både 2014 og 2015. Foto: NTB/Scanpix
– Andreas Olsen (Coop-Østerhus-rytter og bodøværing) beskriver deg som en storebror som alltid sier i fra. Er det en typisk nordnorsk, direkte stil, som du har?
– Ja, kanskje. Om det er nordnorsk, vet jeg ikke. Jeg tror «søringan» også kan si i fra. Men jeg kan være direkte. Og det er bare et tegn på at jeg engasjerer meg i ting folk sier og gjør. Og hvis jeg sier at jeg eller andre blir litt urettferdig fremstilt av bloggere og nettsteder, så er det bare fordi jeg engasjerer meg. Ikke bare når det er snakk om meg, men også andre som fortjener bedre omtale. Jeg vet ikke om det er nordnorsk stil, men det er min stil.
– Du hadde plan om å legge opp i år, hvis du ikke ble proff?
– Jeg var inne på tanken. Det kommer alltid nye ryttere opp og jeg begynner å bli litt opp i årene. Man kan ikke være kontinentalrytter for alltid. Også er det andre ting som engasjerer meg utenom å være syklist. Jeg elsker sykkelsporten, men man må være realistisk også. Med denne muligheten, håper jeg å være syklist i lang tid til.
– Hva hadde du gjort hvis du ikke var syklist?
– Jeg hadde nok ferdigstudert samfunnsøkonomien min, og prøvd på en jobb innenfor utviklingsprosjekt hos Utenriksdepartementet. Bistandsjobb. Det er interessant og givende. Kanskje i Norad, som er en underavdeling i UD, som er blitt litt «poppis» med tanke på (TV-serien) Nobel. Men sykkelsporten tiltrekker meg enda med enn kontorjobb i et departement.
– Du begynte med syklingen sent. Hvor langt har du kommet i utviklingen din?
Det er vanskelig si. Jeg har sett statistikk på hvilken alder man vinner flest ritt og når man er best. Sånn sett har jeg enda noen år på meg til jeg skal «peake» fysiologisk sett. Siden jeg startet litt senere enn den vanlige proffsyklisten, så har jeg kanskje enda noen år til. Jeg tror jeg har en del å gå på. Utviklingen er lovende og står ikke stille.
King of Norway, vinnere:
2014: Alexander Kristoff
2015: Edvald Boasson Hagen
2016: August Jensen
