NÎMES (procycling.no): 21 etapper og 3480 kilometer har arrangøren lagt til grunn da de meislet ut oppskriften for å kåre den beste av dem alle; årets sammenlagtvinner av Tour de France.
Ingrediensene i det samme måltidet er bestigningen av totalt 30 klatringer eller bakker som er kategorisert i de tre mest krevende klassene.
Sju blant disse i Vogesene, seks i Massif Central, åtte i Pyreneene – men det som bekymrer rytterne mest er de ni i Alpene, hvorav hele seks av dem ruver over 2000 meter over havnivået.
– Det er faktisk én av mine største bekymringer i årets Tour de France, at vi skal opp på 2700 meter og 2600 meter på Galibier. Den tiden du får over 2000 meter bekymrer meg litt, jeg har ikke så veldig gode erfaringer fra høyden tidligere, sier Sven Erik Bystrøm oppriktig til procycling.no i Frankrike.
Faktoren som kan avgjøre det hele
Etter at Chris Froome og Tom Dumoulin aldri kom til starten av årets utgave i sykkelgale Brüssel, ble det spådd en jevn affære og et mer åpent sykkelritt enn jerngrepet til fryktinngytende Team INEOS har bydd opp til de siste åra.
Forventningen har også slått til, da Julian Alaphilippe har vært en åpenbaring, mens det samtidig er omtrent dødt løp mellom de virkelige storkanonene på plassene bak ham i sammendraget.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
OVERLEVDE ANGREPENE: Julian Alaphilippe angrep i utforbakken etter at konkurrentene angrep ham oppover Col du Galibier. Med to fjelletapper igjen, leder franskmannen fremdeles med halvannet minutt ned til Egan Bernal. (Photo by Chris Graythen/Getty Images)
Første duell i Alpene endte vel egentlig med uavgjort. Alaphilippe ble satt kraftig under press på ryggen av Galibier, men slo tilbake i utforkjøringen. I forkant hadde Egan Bernal stukket av og kjørte seg samtidig inn på podiet ved målgangen i Valloire.
Video: Se intervju med Julian Alaphilippe etter torsdagens etappe:
ANNONSE: Følg sesongen hos Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!
Høydefaktoren i årets tour, kan potensielt sett avgjøre det hele. De tre dagene i Alpene – som startet torsdag og avsluttes lørdag, har hele tiden blitt konstruert som giljotinen for rytternes store drøm om å hedres på podiet ved Champs-Élysées med fyrverkeri, konfetti og champagne.
Artikkelen fortsetter under bildet
Utfordringene med bestigningen av de aller høyeste toppene består i at rommet for feilmargin snevres inn til det minimale. Av mye som kan gå feil i løpet av 21 etapper i det sommerlige Frankrike, blir normalt sett feilgrepene aldri straffet like hardt som akkurat her.
– Du kommer raskere i okysgengjeld, konstaterer Atle Kvålsvoll overfor procycling.no.
57-åringen fra Trondheim var selv klatrer i touren og vet godt hva han snakker om etter sju sesonger hos blant annet Z-Peugeot og WordPerfect på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.
– Maskina jobber hardere og pulsen slår raskere slik at kroppen skal få nok oksygen. Det betyr at du når terskelverdiene dine (der du begynner å produsere melkesyre) tidligere i høyden, påpeker Kvålsvoll.
– Vanskelig å kvitte seg med syra
Rytterne forsøker å eliminere denne faktoren ved å lade opp i høyden på flere uker lange samlinger på veien inn mot Tour de France. Dersom du har forberedt deg godt i høyden over tid, kan du ligge rundt din vanlige terskel også når oksygentilfanget begynner å bli dårligere.
– Utfordringen i høyden er at marginene blir mindre. Dersom du kjører deg for dypt inn i rød sone, så stanser du til slutt helt opp. Det ender opp med at kroppen produserer melkesyre, og det er i tillegg vanskelig å kvitte seg med den. Det gjelder dermed å være veldig våken og bruke hodet oppover fjellsiden, påpeker Kvålsvoll.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
EN GOD KLATRER: Men da Atle Kvålsvoll var aktiv var det ingen av rytterne som oppsøkte høyden i forkant av de tøffe påkjenningene som ventet i Pyreneene og Alpene.
Flere av rytterne på INEOS-laget, deriblant Froome og Geraint Thomas, er kjent for å ha blikket nærmest manisk festet mot wattmåleren og heller velge et jevnt tempo når de inntar de bratteste partiene av klatringene.
Andre igjen, som for eksempel Alaphilippe, kjører mer på instinkt og fikk seg en nesestyver på vei opp førstekategorien Prat d’Albis i Pyreneene da han instinktivt gikk etter bakhjulet til angripende Thibaut Pinot, i stedet for å følge sin egen rytme på vei opp til toppen. Det var det første, store svakhetstegnet til Quick Step-rytteren i årets tour, noe konkurrentene selvsagt vet å utnytte.
– Jeg har en følelse av at sammendraget i årets Tour de France kommer til å leve hele veien opp til Val Thorens på tourens siste dag, og at det ikke avgjøres før det fjellet der. De som går på for hardt over egen terskel over tid, kommer til å merke at det plutselig sier bråstopp. Dette er terreng der rytterne er nødt til å kjenne seg selv godt, bruke wattmåleren og følge pulsen nøyere enn du gjør til vanlig.
Hjalp sukkertom kaptein – ble straffet
Et annet viktig moment når man skal konkurrere i høyden er inntak av vann og ernæring underveis. Igjen gjelder det samme prinsippet: Slurver du med disse oppgavene, kan det komme til å koste deg dyrt.
Under 2013-utgaven av Tour de France gikk Chris Froome næringstom på vei opp mot Alpe d’Huez. Løsningen ble at lagkamerat Richie Porte slapp seg ned til følgebilen seks kilometer unna toppen og ga deretter en hurtigvirkende gel til lagkapteinen sin.
Reglementet tilsier at lagene ikke skal gjennomføre langing til rytterne i løpet av de siste to milene på tøffe fjelletapper, og både Froome og Porte ble bøtelagt med både 20 sekunders tidsstraff og 200 sveitserfrancs i bot.
Dersom Froome ikke hadde mottatt gel’en seks kilometer før toppen, kunne han trolig tapt langt mer enn det drøye minuttet han ga ifra seg til Nairo Quintana oppover bakken med de 21 legendariske serpentinsvingene. Skisportstedet ligger dog ’bare’ på 1850 meters høyde. I 2600-2770 meters høyde, som rytterne bryner seg på under årets tour, blir utfallet enda verre:
– Varmefaktoren er en ting som kan ødelegge for en rytter med ambisjoner i sammendraget. Vi vet jo at en kar som Thibaut Pinot har slitt med dette tidligere. En annen ting er å bomme med inntak av væske og ernæring. Egentlig er det meningsløst å konkurrere så høyt som i 2770 meters høyde. Det er ekstremt krevende for organismen, mener Johan Kaggestad som har lang fartstid innenfor ulike utholdenhetsidretter og som kommenterer Tour de France for TV 2.
Langrenn har regler – ikke sykkelsporten
Under årets tour er det spesielt toppen Col du Galibier (2642 meter over havet) og det høyeste punktet i årets tour, Col de l’Iseran på hele 2770 meter som plager nattesøvnen til rytterne.
– Oppholdet på de høyeste toppene kommer til å suge krefter ut av rytterne. Det er en ganske rå avslutning på Tour de France, sier Kaggestad.
Der andre idretter har et regelverk som forhindrer ekstrem aktivitet i ekstrem høyde, er det – kanskje ikke så overraskende – fri flyt innenfor den spektakulære og tidvis skandaløse sykkelsporten.
ANNONSE: Følg sesongen hos Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!
I langrenn har man for eksempel et tak på 1800 meter når det gjelder OL, VM og verdenscup – et forbud som er relativt uproblematisk i Europa, men som enkelte arrangører i Nord-Amerika har vært nødt til å søke dispensasjon for å komme seg utenom.
Kvålsvoll har ingen tro på likende tiltak for ryttere på to hjul, rett og slett fordi det utraderer den spektakulære den mest ekstreme av alle utholdenhetsidretter har slått seg tungt opp på.
– Det hadde bidratt til begrensninger for mange av det klassiske Tour de France-fjellene. Ser du på utviklingen av løypeleggingen i både Italia og Spania, så er det litt i tiden å finne fram til vanvittig bratte fjell, som kanskje ikke ligger i høyden. I Tour de France virker det som det dreier seg mer om høydemeter, og det er nok nettopp for at det skal bli ekstremt og at det skal knyttes seg enorm spenning til den avgjørende uka at treukersrittet, sier Kvålsvoll.
Det sier seg dermed selv at et forbud på 1800 meter er uaktuelt, men kanskje kunne man ha satt grensa på for eksempel 3000 meters høyde.
Trente i 4300 meters høyde
Der UAE-rytter Bystrøm gruer seg noe til det brutale møtet med noen av de høyeste, kjørbare fjellene som er mulig å oppdrive i Alpene, tar lagkamerat Vegard Stake Laengen det hele med stoisk ro.
I fjor hadde askerbøringen to opphold på Teide (Tenerife, basecamp i 2100 meters høyde) og ytterligere to opphold i Sestrière på grensa mellom Italia og Frankrike i løpet av sesongen.
30-åringen har også enda mer ekstreme bragder å se tilbake på fra landeveissykkelen:
– Jeg har ingen problemer med å oppholde meg i høyden. På trening har jeg vel syklet oppe på 4300 meter, og i tillegg har jeg syklet en rundløype i USA der det laveste punktet lå på 3000 meter. Etter at jeg var i USA, følte jeg meg ganske trygg i høyden. Jeg har ikke den mentale sperren som enkelte ryttere har, forteller Stake Laengen.
Stake Laengen, Bystrøm og Alexander Kristoff har ingen ambisjoner om å krige om etappeseier når rittet først drar seg inn i Alpene. Det er helt klart en forskjell på å sitte i gruppettoen (baktroppen) underveis, enn å kjempe om etappeseier eller sammendraget.
Amund Grøndahl Jansen i Jumbo-Visma er den norske rytteren som for tida kjører det mest omfattende opplegget med høydesamlinger. Romerikingen har nå kjøpt seg leilighet på 1850 meters høyde i Andorra, som han kommer til å bruke aktivt i løpet av sesongen for å jobbe med å utvikle kapasiteten sin videre.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VAR FJELLGEIT TIDLIGERE: Trening i 4300 meters høyde er foreløpig rekord for Vegard Stake Laengen. Men under oppkjøringa til årets Tour de France hadde han ikke ett treningsdøgn i høyden. (Photo by Alex Livesey/Getty Images)
I etterkant av ritt vil han bo i lavlandet hjemme i Girona for å sikre seg optimal restitusjon.
Det kan også bli en faktor i Alpene. Kvålsvoll påpeker dessuten at det er stor forskjell i dagsformen under slike ekstreme påkjenninger.
– Dag to og tre i høyden er ofte de verste. For de som ikke har erfaring fra høyden, vil det normalt sett bli tyngre for hver Alpe-etappe. Det gjør det heller ikke lettere når normalt høydeopplegg er lav intensitet de første fire-fem dagene.
Etter møtet med Galibier bodde nemlig lagene på mellom 1400 til 1800 meters høyde. Dag 19 av touren avsluttes på toppen av Montée de Tignes, og da vil samtlige lag oppholde seg på imellom 1550 og 2100 meters høyde. Noe som igjen vil påvirke restitusjonen.
– Den blir dårligere i høyden enn i lavlandet fordi kroppen er i høygir og jobber på. Det er stor forskjell på restitusjonen også for de som er vant til å være i høyden. For en rytter som Egan Bernal som er født og har levd hele livet sitt på rundt 2000 meters høyde vil ha en fordel der, påpeker Kvålsvoll som holder nettopp colombianeren som sin favoritt til å vinne – nettopp på grunn av de ekstreme utfordringene i Alpene.
– Jeg tror det blir Bernal som tar det til slutt, samtidig som hjertet mitt banker veldig for en rytter som Alaphilippe. Det avhenger av hvordan løpet blir kjørt og hvordan presset legges på Alaphilippe under de få etappene som gjenstår, mener Kvålsvoll.
ANNONSE: Følg sesongen hos Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!
