(procycling.no): For øyeblikket er kanskje Julian Alaphilippe det heteste navnet i sykkelsporten. Han er offensiv og eksplosiv, går godt både oppover og nedover, og har også utviklet en svært giftig avslutning i reduserte grupper. De siste to sesongene har antall seire hatt en eksponentiell vekst, og mange av dem har vært store seire.
Den franske spirrevippen har hatt en formidabel utvikling. Han har allerede vunnet Flèche Wallonne og etablert seg som en av de sterkeste bakkespesialistene, men etter seire i Strade Bianche og Milano-Sanremo virker franskmannens talent å være ubegrenset. Hvor stopper det?
Gjennom skorpen i farmerlag
Ved starten på 2014 er det Michal Kwiatkowski som er ‘den neste store’, som er ventet å springe ut i full blomst hos Omega Pharma- Quick-Step. Polakken har allerede vist glimt av storhet, og virker å ha en formidabel allsidighet og kapasitet.
Gjennom våren får han sitt gjennombrudd. Han henviser Peter Sagan til andreplass i Strade Bianche og kjemper om seieren alle Ardennerklassikerne; Amstel Gold Race, Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège. På høsten blir han også verdensmester i Ponferrada.
SYKKELKROSS: En ung Alaphilippe i aksjon under sykkelkross-VM i 2010. FOTO: Tim de Waele/Getty Images
I skyggen av Kwiatos suksess er det imidlertid et annet talent fra Quick-Steps rekker, som er på vei til å klekke ut av sin puppe.
Oppdaget av massør og talentspeider Johan Molly blir Alaphilippe hentet til det belgiske storlagets farmerlag, Etixx-iHNed, foran 2013-sesongen. Denne sesongen sykler han på lag med det norske brødreparet Daniel og Markus Hoelgaard.
– Jeg husker ham fra den første treningsleiren, og da gjorde han ikke noe spesielt ut av seg. Jeg tenkte det var en veldig god sykkelkrossutøver, som kanskje ikke var noe spesielt på landeveien, forteller Daniel til procycling.no i 2015.
De første signalene på hvilket talent franskmannen besitter kommer i Tour de Bretagne i mai, hvor han vinner én etappe og kjemper i toppen av sammendraget. Seier blir det også på den siste etappen i Tour de l’Avenir, hvor han i den tøffe bakkeavslutningen til Plâteau des Glières vinner og slår kommende proffer som Adam og Simon Yates, Matej Mohoric, Toms Skujins, Patrick Konrad og Davide Formolo. Totalt blir det fire UCI-seire i 2013. Han blir også tatt ut til VM i Firenze, hvor han sykler U23-rittet. Han gjør et taktisk uklokt valg og angriper for tidlig, blir passert av den kommende vinneren Mohoric, men makter likevel å bli nummer ni.
Ett år i kontinentallaget er nok, Patrick Lefevere kjenner igjen et talent når han ser det. 21 år gammel hentes han opp til WorldTour-laget.
– Finner alltid på sprell
Alaphilippe er en leken type. I ritt kjører han også deretter og sørger alltid for å skape underholdning.
– Han er en veldig livlig og spenstig kar. Han finner alltid på sprell. Han kan finne på å kjøre på ett hjul til starten av etappen, eller få noen i støtteapparatet til å legge seg ned på bakken, slik at han kan hoppe over dem på sykkelen. Samtidig er han intelligent. Han tok jo overgang fra sykkelkross til landevei nesten med en gang, var Hoelgaards beskrivelse av Loulou.
SØLV: Alaphilippe blir nummer to i junior-VM i 2010. FOTO: Tim de Waele/Getty Images
Lekenheten stammer gjerne fra bakgrunnen hans. Veien inn i sykkelsporten gikk via BMX, da han var omkring 12-13 år. På samme tid valgte han også bort trommene, som han hadde tatt opp etter faren, som var dirigent. Etter hvert gikk han bort fra triksene på BMX-en og gikk over til landeveissykkel i den lokale klubben. Det var inngangen til sykkelkross, hvor han fikk utviklet sine tekniske ferdigheter.
– Faren min kjøpte en sykkel til meg, og jeg startet å trene og sykle ritt på søndager. Litt eller litt oppdaget de at jeg ikke var dårlig og at jeg ville sykle raskere hele tiden. Og da jeg ble litt eldre overrasket jeg meg selv med at jeg alltid ville vinne, å være den beste, har Alaphilippe fortalt i et intervju med Peloton Magazine.
Sykkelkrossen tok ham inn i den internasjonale syklingen. Etter to sesonger med den regionale klubben U.S. Florentaise hadde han notert seg for sølv i junior-VM, i tillegg til en verdenscupseier i Heusden-Zolder i Belgia. Prestasjonene sikret ham kontrakt hos det nyoppstartede kontinentallaget Armée de Terre, som var det franske militærets sykkellag, noe som var startet på slutten på sykkelkrosskarrieren. Fra kontinentalrekkene til WorldTouren tok det ham bare to sesonger.
Solid og offensiv neoproff
WorldTour-debuten kommer i Tour Down Under i januar 2014. To måneder senere viser han at han tar nivået svært raskt. En andre, en tredje og en fjerdeplass kommer han ut av Catalonia rundt med. Han får også prøve seg i flere belgiske endagsritt, hvor han viser stort pågangsmot og er til stadighet på offensiven og i brudd, noe han ofte skulle være det året. En 14. plass i Brabantse Pijl taler også for kapasiteten hans, et ritt som ble vunnet av Philippe Gilbert.
Derfor kastes han også til ulvene i Amstel Gold Race like etter. Det tradisjonsrike nederlandske rittet blir hans første WorldTour-klassiker. Han får etter hvert beskjed om å innta fronten og holde et tøft tempo. Etter to timer i front er beina stinn, han står av og ser avslutningen fra lagbussen.
Den offensive tilnærmingen fortsetter gjennom året og han tar fremskutte plasseringer i ritt som RideLondon Classic og Vattenfall Cyclassics, før han tar en svært imponerende femteplass i GP Quest France, i en krevende klassikerløype i Bretagne. Noen uker før har også den første proffseieren komt, i Tour de l’Ain, hvor han slår etablerte bakkespesialister som Dan Martin og Romain Bardet.
Sensasjonen
Foran 2015-sesongen forespeiles han en rolle som hjelperytter for Michal Kwiatkowski i klassikerne. Alaphilippe skal lose den ferske verdensmesteren gjennom det krevende terrenget og avlevere ham til finalen.
Den unge franskmannen har imidlertid allerede begynt å forberede seg på større ting. Med 260 kilometer lange klassikere i vente vet han å gjøre leksene sine. Åtte timer lange treningsturer gjøres unna, hvorav et par timer går bak scooter, for å simulere rittfart.
HJELPERYTTER: Alaphilippe tømmer tanken i front av feltet i Amstel Gold Race. FOTO: Tim de Waele/Getty Images
Hans første oppdrag kommer i Amstel Gold Race, hvor han gjør jobben til punkt og prikke. «Kwiato» ledes over Cauberg og på oppløpet i Berg en Terblijt spurter polakken inn til seier. I Flèche Wallonne i midtuken, tre dager senere, mangler han imidlertid beina og sjansen byr seg for Alaphilippe, som griper den med begge hender. I sin debut opp Mur de Huy håndterer han de stupbratte stigningsprosentene med største selvfølgelighet. Det er bare ett problem og han heter Alejandro Valverde. Spanjolen tar andre seier i rittet, sin første i en rekke som skal være i fire år.
I Liège-Bastogne-Liège i slutten av uken får han sin andre start i et monument. Igjen er det Kwiatkowski det skal kjøre for, men det brutale Ardenner-terrenget blir igjen for mye for ham, og det er Alaphilippe som må levere. På oppløpet i Ans er det duket for en spurt i en redusert gruppe. Igjen blir Valverde for rask. Over målstreken slår 22-åringen oppgitt i styret.
– Andreplass er alltid et nederlag, men Valverde er ingen hvem som helst. Jeg hadde for mye syre i muskulaturen. De siste 200 meterne var virkelig intense, sier han til franske AFP.
Han har imidlertid tatt sykkelverden med storm i løpet av Ardenner-uken. Nå er han plutselig ‘den neste store’ og pressen skriver side opp, side ned, om ham, i påvente av at han skal fortsette utviklingen og vinne neste år. Etter å ha vist sin styrke i de kortere, eksplosive bakkene, overrasker han alle en måned senere, i Tour of California. Han klatrer raskest opp Mt. Baldy, som stiger med 9,5 prosent over de siste fem kilometerne og sikrer også sammenlagtseieren etter en god tempo dagen i forveien.
– Jeg er overrasket over at han vant i dag. Jeg trodde ikke han kunne klatre slik, sier sportsdirektør Brian Holm i etterkant.
Kongen detroniseres
I 2016 blir han igjen nummer to i Flèche Wallonne, tar en ny etappeseier i Tour of California og får sin Tour de France-debut, hvor han fortsetter sin offensive og underholdende sykling. I de olympiske leker i Rio velter han fra seierskampen, men blir nummer fire. Sølv blir det også i EM i Plumelec, kun slått av Peter Sagan.
Han fortsetter å begeistre i 2017 også, med temposeier i Paris-Nice, tredjeplass i Milano-Sanremo, etappeseier i Vuelta a España og andreplass i Il Lombardia. Men den store klassikerseieren uteblir foreløpig. Loulous tilnærming krever justering. Han er fremdeles ung og kjører ofte mer med hjertet enn hodet. Samtidig er forventningene også veldig store.
OVERMANNEN: Alejandro Valverde tar nok en seier i Liège-Bastogne-Liège, mens en oppgitt Alaphilippe debuterer med andreplass. FOTO: Tim de Waele/Getty Images
I mars 2018 har Velonews en sak titulert «Frankrike venter fremdeles på Alaphilippes store gjennombrudd». Hele sykkelverden gjør strengt tatt det. Det er tre år siden han sensasjonelt slo navnet sitt opp på det internasjonale sykkelkartet. Det er ingen tvil rundt talentet eller kvaliteten, han leverer jevnt og trutt svært gode prestasjoner, men han må bare kultiveres og bli mer pragmatisk.
Han flyr ut av startblokkene i Colombia Oro y Paz og tar sin første seier allerde i januar i 2018. I Baskerland rundt i april er han utilnærmelig på de to første etappene. Etter kneproblemer i 2017 venter ildprøven i Flèche Wallonne. Kongen mot prinsen opp Mur de Huy. Når Alaphilippe går til med 200 meter til mål er Valverde like bak. Spanjolen nærmer seg og alle venter bare på det uunngåelige, at Movistar-rytteren skal passere og ta sin femte seier på rad. Men franskmannen oser selvtillit. Han ser seg tilbake og skyter fart på nytt. Valverde faller ned på setet, mens Loulou drar ifra. Kongen er detronisert, og 25-åringen har tatt sin første store klassikerseier.
Det er en helt ny rytter som suser gjennom rittkalenderen i 2018. I Tour de France viser han for alvor at han virkelig kan klatre. På rittets første fjelletappe mellom Annecy og Le Grand-Bornand går han i brudd, sikrer seg klatretrøyen og på opp Col de la Colombière distanserer han alle. Han suser ned utforkjøringen til den franske Alpebyen og tar karrierens første seier i La Grand Boucle. Men han er ikke mett. Klatrepoeng fortsetter å sankes og på en ny tøff klatreetappe, denne gang i Pyreneene, stikker han av med en ny etappeseier i Bagnères-de-Luchon. En empatisk seier. Adam Yates leder i utforkjøringen ned fra Col du Portillon, men velter. Alaphilippe ligger like bak og passerer han. Han bremser ned og kikker seg tilbake, spør sportsdirektørene om han skal vente. Ettersom Yates kommer seg raskt på sykkelen venter han ikke, men suser av gårde til en ny seier. I Paris står han også podiet med klatretrøyen.
I bakkant av touren vinner han en ny klassiker, det spanske Clasica Ciclista San Sebastian. I VM i Innsbruck er han den store favoritten, men kulminasjonen kommer ikke og han skuffer med en åttendeplass.
DISTANSERT OG DETRONISERT: Alaphilippe tar luven av Mur de Huy-kongen Alejandro Valverde. FOTO: Tim de Waele/Getty Images
«Han kan vinne alt»
Inn i 2019 fortsetter han imidlertid på seiersbølgen. To etappeseire i Vuelta a San Juan i månedsskiftet januar/februar, en ny i Colombia 2.1 halvannen uke senere. I Strade Bianche debuterer han på den toskanske grusen med seier på mektige Piazza del Campo.
I Tirreno-Adriactio sementerer han favorittstempelet til Milano-Sanremo, med to etappeseire, deriblant én i massespurt. I La Primavera trekkes han opp av et formidabelt Deceuninck – Quick-Step opp Poggio, før han selv sørger for seleksjonen, med et forrykende angrep, før han gjemmer seg litt igjen. Inn på oppløpet på Via Roma dukker han imidlertid opp igjen, når ti mann skal kjempe om seieren. I spurten gjør han ingen feil og vinner sitt første monument.
Etter å ha sittet på et uforløst potensial i et par sesonger er Alaphilippe nå hypersonisk. De siste 13 månedene har han tatt 19 seire, mange av dem karrieredefinerende. Han er fremdeles bare 26. Han vinner i alle typer terreng. Quick-Step-sjef mener Paris-Roubaix kanskje er det eneste rittet som ikke passer 62 kg tunge rytteren, men «helt sikker er jeg ikke.»
MONUMENT NUMMER ÉN: Franskmannen er raskest på Via Roma og vinner sitt første monument. FOTO: Tim de Waele/Getty Images
At man ventet på at Alaphilippe skulle slå igjennom var det ikke bare fans og journalister som kjente på.
– Problemet er at jeg fikk veldig store resultater allerede i mitt andre år som profesjonell, ved å bli nummer to i et monument. Så plutselig, i enkeltes øyne, bør jeg vinne neste år. Jeg kunne merke det i spørsmål fra journalister og fans, men jeg fokuserte aldri på det. Og, som jeg ofte har sagt, i sykling vinner du ikke et monument over natten. Jeg var veldig nær å vinne en stor klassiker flere ganger, men jeg tror hver skuffelse tjente sin hensikt. Det gjorde meg bare mer sulten. Det bare bygde seg opp på innsiden. Og i dag lønner det seg.
