STARTEN PÅ NOE STORT: I fjor høst var ikke Tour de France noe Amund Grøndahl Jansen tenkte mye på. Men under et kinesisk etapperitt i fjor høst, begynte han virkelig å finne tonen ved Dylan Groenewegens side. Etter å ha blitt håndplukket til nye oppdrag i Dubai og Algarve lå plutselig verdens mest prestisjetunge sykkelritt for hans føtter. FOTO: © Tim De Waele

«Dylan var hyppig ute med kommentarer om at jeg ikke skulle legge ferieplaner i juli»

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 2.07.18 15:50

Del på    

BLOGG: Grøndahl Jansen letter på sløret rundt Tour de France-uttaket.

Navn: Amund Grøndahl Jansen
Født: 11. februar, 1994
Lag: Team LottoNL-Jumbo
Type: Allrounder
Twitter: @GroendahlJansen

Av Amund Grøndahl Jansen, procycling.no-blogger

Fra innsiden: Slik ble jeg Tour de France-aktuell

 

ETTER EN BLOGGTØRKE som varte to høydesamlinger og et Tour of Slovenia, er det igjen etterspurt blogg fra procycling.no. Denne gang skal det handle om en kanskje noe overraskende tour-plass for undertegnede, sett fra innsiden. 

For å utbrodere noe om livet som profesjonell syklist, må det nevnes at touren langt i fra er et altoverskyggende arrangement på kalenderen for den jevne rytter i world-touren (se også intervju med Sven Erik for en enda dypere utbrodering). Den jevne rytteren i prokontinentallag har kanskje en annen mening, ref intervju med Odd Christian/Sindre angående deres forhåpninger og skuffelser. I worldtouren kan man alltid slå tilbake i Polen rundt eller Eneco (BinckBank Tour) etter en god treningssommer. I prokontinental-lag må man kanskje vente lenger før de store anledningene byr seg igjen om man først mister et uttak.

Tour de France er først og fremst et ritt der klatrere og spurtere får skinne

For min egen del inntar jeg en hjelperrolle fremfor alt, og personlige ambisjoner og håp får nok ikke store plassen i kofferten når den skal pakkes neste uke. Touren er et enormt arrangement og et fint mål å jobbe mot etter vårsesongen, men det er først og fremst et ritt hvor klatrere og spurtere får skinne. I mine sesongplaner vil det nok alltid innebære å spille andre eller tredjefiolin, og dermed våkner jeg nok med mindre nerver før etappene enn hva som er tilfellet før «mine» ritt gjennom våren. Både i 2018 og i fremtidige utgaver hvor jeg eventuelt står til start ved «Le Grand Depart» i juli måned. 

I LOTTONL-JUMBOS oppstilling er Touren årets høydepunkt for tre ryttere; Primoz Roglic, Steven Kruiswijk og Dylan Groenewegen, på lik linje med pressen og de mange perifere sykkelfans som følger med ganske utelukkende i juli måned. For Timo Roosen, meg og Paul Martens, handler det hele om å støtte opp under Dylans ambisjoner så godt det lar seg gjøre, mens Antwan Tolhoek (tar over for en skadet Stef Clement) skal hjelpe i fjellene. Så har man Robert Gesink som vil veksle mellom lykkejeger og hjelperytter i fjellene.

Få sykkelsaker genererer klikk på lik linje med Tour-saker

Dog er det noe spesielt over rittet, og det skiller seg ut fra andre ritt hvor man skal bistå en kaptein. At det spekuleres i lagoppstillinger i månedsvis før start, og hver gode prestasjon i andre ritt leder til spørsmålet om dette gjør noe med en eventuell tourplass sier mye om posisjonen touren har i media, og dermed også i den generelle befolkningen. Få sykkelsaker genererer klikk på lik linje med Tour-saker.

Sett i lys av denne digresjonen kan man kanskje forstå at touren ikke var noe jeg hadde spesielt i tankene i fjor høst.

AT TOUREN IKKE STO på mitt program da jeg fikk det presentert i desember var ingen overraskelse, da vueltaen oftest er «Grand Touren» det debuteres i. I min egen utviklingsplan var Vueltaen et trinn på stigen hvor motoren forhåpentligvis skulle bidra til å ta nye steg mot toppen i klassikerne 2019. Med forhåpentligvis 10 år eller mer foran meg som profesjonell sykkelrytter er det også de kommende årene min egen utvikling som står i hovedfokus. Slik sett var det for meg nærmest likegyldig om touren eller vueltaen skulle bli min første erfaring med et treukersritt.

Helt likegyldig var det ikke, da jeg selv har inntrykk av at oppfølgingen rundt tour-laget er et hakk over hva som er tilfellet for vuelta-laget. Foran touren har man flere høydeopphold og tettere arbeid med trenerstaben i forberedelsene. Samtidig er også Dylan en av de heteste favorittene til å vinne etapper i touren, og med en slik kaptein kan man heller ikke selv ta lett på forberedelsene og ei heller rittet.

(Bloggen fortsetter under bildet)

OLD SCHOOL: Det er lenge siden det mest effektive spurtopptrekket så slik ut foran Tour de France.

Der hvor vueltaen ville ha liknet mer på en tre uker lang treningsleir, vil hver spurtetappe i touren bety verdifull trening i posisjonsarbeid og anaerob kapasitet som kan gi utslag i klassikerne neste vår. I sum sitter man igjen med treningsarbeid som utføres tett opp mot 100 prosent perfekt i mai og juni, mens man i touren daglig må yte sitt maksimale. Med hvile i etterkant og et godt høstprogram er det antagelig det beste steget videre mot egne mål, selv om det kun står et lite eselhode foran et vueltaprogram i mine øyne. 

Mye er skjedd siden High Roads dager …

Under sesongavslutningen i Kina var Dylan godt fornøyd med støtten han mottok, samtidig som den noe eldre garden opptrekkere i laget manglet egenskaper som de siste årene er blitt essensielle i et opptrekk.

Mye er skjedd siden Highroads dager, og en opptrekker må i større grad være fleksibel i dagens worldtour-spurter. I mindre ritt kan man fremdeles se de beste lagene dominere fullstendig og kjøre et opptrekk regissert på forhånd hvor hver rytter gir full gass til et bestemt kilometersmerke, og den siste opptrekkeren regelrett spurter fra 450 meter før mål med en fiktiv målstrek i hodet der hvor skiltene viser 200meter.

Det fungerer ikke særlig godt lenger i de største rittene, hvor et langt spurttog med spurteren i siste posisjon regelrett setter spurteren ute av posisjon med 10 kilometer igjen, da man i posisjon 8 i et tog faktisk sitter i posisjon 56 dersom veien for eksempel tillater 7 ryttere i bredden.

I TOUREN vil man antageligvis hver spurtetappe se at feltet sykler i full bredde fra det gjenstår 50 kilometer til mål, til man entrer mer tekniske partier i forbindelse med målbyen. Det betyr ikke at det går sakte, men kun at trykket om å sitte foran er så stort den siste timen at man «kaster bort» hjelperyttere på å skjerme vind i langt flere kilometer enn hva som var tilfelle for kun få år siden. I 2018 er det beste opptrekket mindre, og mer dynamisk. Man må kunne utnytte andre lag som sitter i vinden for tidlig, og raskt kommunisere mellom alle ledd i toget for å veksle mellom å forsere i feltet og å holde igjen i utvalgte perioder. «Opptrekkerne» må tåle lengre perioder i vinden og gjentatte fartsøkninger, fremfor å være hurtige i 250 meter.

Sammenfallende egenskaper er også viktig i toget da det er så stort press i posisjoneringen at man kan regne med å miste minst én mann i kaoset som oppstår i avslutningen, og noen må fange opp arbeidsoppgavene for vedkommende. Det hele handler om å holde spurteren i en posisjon hvor det ikke brukes unødvendig energi, og finne en posisjon den siste kilometeren hvor det kan spurtes om seier. Her er det nåløyet har endret form for opptrekkerne, og de tradisjonelle opptrekkerne i laget har falt ut av tour-laget. Kapasiteten i 5 minutter er nå viktigere enn 30 sekunder. I dagens felt er (Yves) Lampaerts en bedre rytter i spurttoget enn (Mark) Renshaw, etter min mening.

(Bloggen fortsetter under bildet)

– IKKE LEGG PLANER FOR SOMMERFERIEN: Beskjeden var tydelig fra Dylan Groenewegen etterhvert som LottoNL-Jumbo-rytterne begynte å finne hverandre. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix

I desember var det fra trenerstaben liten tvil om programmet, mens Dylan hyppig var ute med kommentarer om at jeg ikke skulle legge ferieplaner i juli. At den niende etappen skulle  til Roubaix fikk jeg også med meg i løpet av vinteren, og det ble kanskje tungen på vektskålen for at jeg selv ønsket meg til Frankrike (selv om det er høyt usikkert hva dagen vil innebære av arbeidsoppgaver). 

I LØPET AV JANUAR ble det klart at jeg fikk fremskyndet sesongstarten min, fra Algarve til Dubai. Etter en sen sesongavslutning i 2017 ønsket min trener å legge inn en lengre treningsperiode foran sesongstart, men Dubai er et ritt som veldig enkelt kan inkorporeres i et treningsprogram. Svært forutsigbart er det årlig en lett treningsuke med høy fart og 2-5 minutter maksimal innsats i avslutningen. For tourplassen var 800 meter med 715 watt og 65.3 kilometer i timen med Dylan på hjul under siste etappe den viktigste hendelsen. At Bouhanni forsøkte en desperat innersving og tok med Dylan i fallet hindret en etappeseier, men det er tanken som teller. Høyoktan-tanken i dette tilfellet. 

Dog er det som tidligere nevnt ikke slik at touren er altoverskyggende. Touren var svært sjeldent tema gjennom vårsesongen. Etter Paris-Nice var det dog klart at det ble Frankrike fremfor Spania, da både Algarve og Paris-Nice bekreftet at vi var i godt driv. En kort telefon med treneren er egentlig den kommunikasjonen rundt uttaket som ble gjort.

Hammer Series og dessverre også NM falt ut av programmet, og høydeopphold i Andorra, Sierra Nevada og Slovenia ble sammen med Tour of Norway, Tour des Fjords og Tour of Slovenia ble veien frem mot Touren. 

Det skal sies at touren er en morsom utfordring og noe å se frem til, men om uttaksprosessen er bloggverdig er jeg ikke sikker på. Som en milepæl i en karriere synes jeg selv at den første proffkontrakten er et viktigere steg. Man kan også bli en stor rytter uten Tour de France, men ikke uten proffkontrakt.

PÅ EN MÅTE kan man si at den viktigste veien for norske ryttere til touren er den Uno-X, Coop og Joker legger til rette for hos den yngre garde. For en ung og fremadstormende tour-aspirant med norsk pass er det vanskelig å nå sine drømmer uten de mulighetene man har gjennom norske utviklingslag. At ansvaret for egen utvikling og egne drømmer dog ligger hos enkeltpersonen er det viktig å ikke glemme. Det er antageligvis en håndfull unge håpende med anlegg til å ta steget ut i de kommende årene, men sannsynligvis vil kun et fåtall faktisk klare det.

Selv om det fysiske anlegget er til stede, er talentet for å holde hjulene i gang og tro på at man selv har det som skal til selv når det butter imot det som sørger for naturlig seleksjon i jungelen av norske sykkeltalenter. Så når man tapetserer pallen i U23-NM, det være seg i Lillehammer, Bodø eller Sandefjord, kan man slå seg på brystet og klappe seg på skulderen før leggetid.

Dagen derpå må man derimot igjen hoppe i sykkeltøyet og ydmykt ta fatt på neste mål. Og når man har blitt grusa i Sykkel-NM U23, og ikke har én mann på pallen, kan man deppe litt på kvelden og trøstespise en pakke chips. Men dagen derpå må chipsen vekk, sykkeltøyet på og jobben mot neste mål fortsette ufortrødent videre.

Selv spiste jeg to plater melkesjokolade i hotellsenga etter Tour of Norway 2016.

Tagget med: , , , , ,

Siste i Blogger

««Jeg er stolt over å kjenne slike mennesker»» fra 4. oktober
««Vi er avslørt! Hva gjør vi nå?»» fra 1. oktober
««Et bilde av en blødende Ten Dam plassert ved siden av Neymar sier mer enn tusen ord»» fra 15. juli
««Kan ikke tro at våre ryttere plutselig slår alle rytterne de har blitt slått av i hele år»» fra 14. juli
««TV-bildene viser nesten aldri hvor stressende og hektisk det er i feltet»» fra 28. mai
««En av de tøffeste etappene jeg kan huske å ha syklet»» fra 29. april
««Utførelsen er viktigere enn æren, prestisjen og pengene»» fra 28. april
«Ofte hørt: «Jeg satser til jeg ikke er U23 lenger»» fra 23. april
««Jeg forsøpler aldri, bare på sykkelritt»» fra 19. april
««Er man bak splitten, hjelper det ikke med gode bein. Det er ikke plass til å forsere»» fra 31. mars

Se alle innlegg i Blogger

Les også disse