«En komplett rytter»

De fleste nordmenn husker nok Tour de France 2011 med stor glede. Fire etappeseire og sju dager i gul trøye. Dette var Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd på sitt mest grådige. Den objektive iakttaker vil også ha gode minner fra det som ble en usedvanlig spennende utgave hvor mange av våre fordommer ble alvorlig satt på prøve.

Alberto Contadors ufeilbarlighet? Den spanske klatrekongen abdiserte på Col du Galibier. En kronisk underpresterende hjemmenasjon? Thomas Voeckler var bare en eller to taktiske feilskjær unna pallen i Paris. Andy Schlecks posisjon i arverekken? Den kommende Tour-vinneren tapte over ett minutt på veien ned fra 2.kategorien Col du Manse. Og sist, men ikke minst: Cadel Evans, en australsk Poulidor uten karisma? Ikke helt.

Dog burde man kanskje vært unnskyldt for å tro at Cadel Evans aldri skulle vinne touren. Han kom fryktelig nære både i 2007 og 2008, da han endte henholdsvis 23 og 58 sekunder bak vinneren. De to neste forsøkene ble imidlertid ødelagt da Lotto sendte han til giroen i 2009 og da han brakk håndleddet i 2010.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LIVVAKTEN: Serge Borlee var Evans’ belgiske livvakt. Her baner han vei for den gule trøyen etter etappen til Foix i 2008. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Som under «Damoklessverdet» var han forfulgt av uflaks på veien. Foran mikrofonen var han nervøs og irritabel. Evans liknet en usannsynlig mester da han ofte lot seg vippe av pinnen under press. Under touren var han langt fra noen ideell romkamerat. Mario Aerts fra Lotto-laget beskrev lagkapteinen som rastløs hamster raslende rundt i rommet. Ofte lå han våken natten gjennom.

Forholdet til pressen var også anstrengt. Evans opplevde blitzlampene som nåler. På Hautacam i 2008 kokte det over for mannen i gult. Han hadde veltet stygt nok en gang, og mens innpåslitne journalister rev i den vonde armen, hakket han løs på dem med den andre. Noen dager senere på Prato Nevoso ble fysisk motangrep byttet ut med verbal skyts. Med nervøs og famlende latter mellom ordene, lovet Evans «å skjære av hodet» på den som tråkket på hunden hans Molly. Australierens lyse og sprukne stemme ga begge hendelsene et utilsiktet komisk preg.

Løsningen ble å hyre inne en livvakt som skulle geleide han til lagbussen etter etappene. Serge Borlee fikk jobben. En hårløs kraftplugg fra Belgia med politibakgrunn, som hadde gjort samme jobb for Lance Armstrong og Aleksandr Vinokourov tidligere. Og svaret var enkelt da Borlee ble spurt om å sammenlikne Evans med sine tidligere arbeidsgivere:

– Han burde være mer aggressiv. Han er for snill, sa den belgiske bodyguarden til Australias fremste Tour-journalist, Rupert Guinness.

Fansen hadde en annen oppfatning. De kalte Evans for «Cuddels». Men det var aldri ment som et kompliment. Mer som et ironisk stikk mot hans humørløse og temperamentsfulle væremåte. En vrang, lycra-kledd diva med flere unnskyldninger enn triumfer.

TOUR-SEIER: Evans har vunnet tempoen i Grenoble. 34 år gammel vinner han Tour de France i 2011 med halvannet minutt, etter å ha blitt satt under kraftig press av Andy Schleck på etappen til Col du Galibier.      (Foto (©TDWSport.com)

I Grenoble har oppfatningen av Evans endret seg. I en alder av 34 år ble han den eldste Tour de France-vinneren på 88 år. Dessverre fikk ikke Aldo Sassi se drømmen gå i oppfyllelse. Italienske Sassi var Evans’ mangeårige trener og sto ansvarlig for hans mirakuløse metamorfose fra vinnende terrengsyklist til verdensener på landeveien. Før Sassi døde av en hjernesvulst om vinteren, fortalte han Evans ett siste ønske: Vinn Tour de France og bli «den mest komplette rytteren i din generasjon».

Foran et samlet pressekorps dagen før Paris fortalte Evans sin historie. Tårene trillet og nok en gang viste han sin sårbarhet. Men denne gang var han også avslappet, til og med sympatisk. Divaen var borte.

Borte var også livvakten. I stedet har han BMC-laget og en imponerende klassiker-falanks rundt seg. Marcus Burghardt, Manuel Quinziato, Michael Schar og George Hincapie har gjetet han trygt gjennom tre uker. Tour-seieren var et grand tour-mesterstykke verdig av en resolutt og autoritativ mester. Fra Mont des Alouettes til Champs-Élysées var Evans aldri dårligere enn nummer fire sammenlagt. I 20 av 21 etapper var han blant de tre beste. I Grenoble leverer Evans forrykende tempoetappe og den gul trøyen blir hans for første gang i rittet.

Han har båret ledertrøyen i samtlige grand tours. Med VM-trøya fra Mendrisio vant han en episk Giro-etappe på de gjørmete grusveiene til Montalcino i 2010. Få kunne lide som Evans. Samme år erobret han også Mur de Huy i Flèche Wallonne. Kanskje var han faktisk «den mest komplette rytteren i sin generasjon».

Bildegalleri: Tim de Waele(©TDWSport.com)