SATTE FYR: Der alle satt og så på hverandre grep Peter Sagan anledningen og angrep. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com(

Han vinner, selv når han taper

Knut Andreas Lone
Tips meg @knut_lone

Publisert 20.03.17 14:14

Del på    

KOMMENTAR: I en tid hvor profesjonelle landeveissyklister fremstår som roboter, er Peter Sagan en befriende skikkelse og akkurat den frontfiguren sporten sårt trenger.

MAN SIER GJERNE (satt litt på spissen) at Milano-Sanremo er det enkleste rittet å fullføre, men det vanskeligste å vinne. Etter 291 kilometer på sykkelen skal det altså bare stå om noen centimeter. På Via Roma klarte Michal Kwiatkowski så vidt å få forhjulet sitt foran Peter Sagans, og i stedet for å notere seg for karrierens andre monument, tok slovaken sin 82. andreplass.

Etter Sagans imponerende sesongstart handlet det meste om han foran årets La Primavera. «Hvordan skal de andre slå Sagan?» har vært det gjengående diskusjonstemaet, og verdensmesteren har blitt viet majoriteten av spalteplassen i mediene. L’Equipe og Gazzetta dello Sport gav begge Sagan fem stjerner og favorittstempelet i sin vurdering.

Det har tidvis vært symptomatisk for Sagan å bli nummer to. Bare i Tour de France har han hele 18 andreplasser. Han var nærmest sett på en underdog.

Dette til tross for at han ved de fleste anledninger har vært den sterkeste og i stor grad animert rittene.

I Milano-Sanremo har det en rekke ganger også vært utfallet. Siden debuten i 2011 har Sagan rekken 17, 4, 2, 10, 4 og 12. Nærmest (før årets utgave) var han i 2013, da han bare ble slått av Gerald Ciolek. Med sin fryktinngytende form i forkant og konsensus om at han var mannen å slå, var presset ekstra stort. I tillegg kunne han bli den første siden Giuseppe Saronni i 1983 til å vinne i verdensmestertrøyen. En bragd bare Eddy Merckx (1972 og 1975), Felice Gimondi (1974) og Alfredo Binda (1931) har klart tidligere. 

«Sterk som et helt lag alene» fortalte Alexander Kristoff til procycling.no fredag, i forkant av rittet. Da Sagan på den svært tøffe 6. etappen i Tirreno-Adriatico tidligere denne uken ikke bare klatret med, men også slo, flere av verdens beste klatrere virket han nærmest umenneskelig.

I La Classicissima gikk det dog som så mange ganger før, det ble den sure andreplassen. Til tross for at det var den tidligere verdensmesteren Michal Kwiatkowski som stakk av med seieren, går fremdeles det meste av spalteplassen til Peter Sagan.

Det forteller veldig mye om Bora-hansgrohe-rytteren.

FØRST OG FREMST er Sagan en helt unik og enestående syklist. Et fysisk monster, som også behersker sykkelen på en måte de fleste i feltet trolig misunner. Han velter en sjelden gang, men det er så og si aldri på en måte som preger han stort i ettertid eller setter han på sidelinjen i lengre perioder. Ifølge statistikken til procyclingstats.com har 27-åringen siden han ble proff hos Liquigas i 2010 ikke hatt en eneste skade.

Sagans fremragende utforegenskaper fikk vi et godt bilde av på lørdag, da han suste ned fra Poggio. Dessverre for Sagan hadde han to ryttere på hjul som også behersker sykkelen relativt godt.

Det finnes riktignok en rekke eksepsjonelle syklister i feltet, men det som gjør den slovakiske verdensmester helt spesiell er mennesket Peter Sagan. Man kan debattere Sagans taktiske egenskaper opp og i mente, og hvorvidt han gjorde dårlige vurderinger i går. Han har hatt en rekke taktiske blundere opp gjennom årene, men har vokst mye på det området.

Likevel er ikke Sagan noen kynisk taktiker, han angriper, med en uimotståelig panache. Mens vitenskap og teknologi får en stadig større rolle i sykkelsporten, er ikke Sagan redd for å brenne fyrstikker. Mens andre sitter og er redd for å brenne dem av for tidlig, fyrer Sagan dem opp.

I stedet for å vente på spurten på Via Roma klinket han like godt til på Poggio, noe ingen andre tilsynelatende turte å prøve. I stedet for å leke katt og mus, så gir han gass. Ironisk nok var det Team Sky som endte opp med vinneren i Sanremo. 27-åringen er fullstendig klar over hvilke situasjoner han setter seg selv i, men han vegrer seg ikke for å forsøke gang på gang. Noen ganger lykkes han, andre ikke, men han prøver i det minste.

SELV OM DET ER Sagan som initierer angrepet på Poggio, han som tar initiativet i utforkjøringen og han som må lede an inn på Via Roma, så er det ingen sure miner. Bare noen meter etter målstreken slenger han kjapt ut hånden for å gratulere Kwiatkowski. Bak scenen og på podiet er det bare smil og ingen sure miner. Misforstå ikke, Sagan er en vinnertype av rang, men han er en god taper, med enorm respekt i feltet. Da han ble verdensmester i 2015 var det utrolig fascinerende å se hvordan rytter på rytter gratulerte ham, og nærmest strålte av glede på slovakens vegne.

Han er en aldri så liten komiker og underholder når han kan, men han kan også være alvorlig. Som da han etter nevnte triumf i Richmond dro frem flyktningkrisen. Hvordan han lot seg motivere av folk som har det tøft på flukt og i krig, og at han håpte det han gjør på sykkelen kan være til motivasjon for dem. For mens vi er inne i en tid hvor pretensiøs tåkeprat og propaganda preger nyhetsbildet, er Sagan alltid ærlig. – Det er ikke alltid den beste som vinner, sa han etter målgang lørdag.

Når omdømmet til sykkelsporten stadig blir skadet av nye skandaler, trenger man typer som Sagan mer enn noen gang. Han fremstår som et strålende forbilde for den neste generasjonen. Han sprer glede, sykler offensivt, viser og nyter stor respekt for alle rundt seg, og minner oss på at ikke alt handler om det som skjer på sykkelen.

Allez, Peter!

Tagget med: ,

Les også disse