Ritter, den gale dansken

Forbløffelsen lå som et slør over velodromen i Roma. Inne på den olympiske parketten ble Guds egne sykkelfanatikere vitne til en ukjent danske ved navnet Ole Ritter sette ny verdensrekord på 100 kilometer. Han var riktignok dobbelt dansk mester, men hvem hadde trodd at en tidligere pølsemakerlærling fra Slagelse kunne utmale slik harmoni mellom kolossal kraft og uforstyrret eleganse – runde etter runde, tråkk etter tråkk.

Guido Costa – den legendariske italienske landslagssjefen – var imidlertid ikke overrasket. Et par år tidligere utviklet han et vennskapelig repertoar med Ritter, da han hadde ansvar for de danske banerytterne. Han viste hvilket råskap som bodde i slakteren. Ideen om 100 kilometeren var Costas og et grep for å få Ritter ut i profflivet. Det funket.

Kombinasjonen av en sensasjonell verdensrekord og Costas tunge anbefaling førte Ritter på toget til Italia enda en gang. Desember 1966 pekte han nese mot Milano, denne gang med en proffkontrakt hos Germanvox-Wega i lomma.

Germanvox-Wega var på ingen måte et hardtslående storlag, og Ritter ble ikke betalt mye. Sponsoren lagte middels gode fjernsynsmøbler. Selv om polentagrøt og brylkrem var de største utgiftene, kunne ikke Ritter livnære seg på to millioner lire (eller 24.000 kroner) i året. Riktignok bodde han første natten på forværelse til Fausto Coppis enke i Novi Liguer (hvilket er et eiendommelig frampek om suksess og en unik historie i seg selv), men ellers var Ritter tvunget til en nomadisk tilværelse på gjesterommet hos forskjellige lagkamerater. I påvente av trange økonomiske kår i oppstarten av profflivet, tok han turen innom Den Danske Bank i København. Ettersom filialsjefen på Nørrebro var svoren fan av Ole Rittes mange eskapader som talentfull amatør, ble den Italia-klare syklisten innvilget kreditt på 50.000 kroner.

De pengene ble imidlertid aldri brukt. Etter hvert som Danmarks første profesjonelle rytter havnet på ”lønningslisten” til danske sportsjournalister – hos Politikken, Berlingske Tidene og Ekstrabladet – kunne Ritter betale banken tilbake. Supplementet fra avisene vokste dessuten parallelt med Ritters fortellerevne og kreativitet. Ofte fikk hver av journalistene sin helt egen, eksklusive historie.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Selv om Germanvox-Wega syklet i skyggen av storlagene Molteni og Salvarini, var dets deltakelse i Giro d’Italia naturgitt som et italiensk lag. På startstreken i 1967-utgaven var Felice Gimondi den store favoritten. Men stående skulder til skulder med proff-feltets ypperste elite hadde Ritter kun øyne for én bestemt rytter. Rytteren som var inspirasjonen bak hans egen 100 kilometers rekord. Rytteren som med sitt karakteristiske, silkemyke tråkk og ufeilbarlige sittestilling personifiserte den ideelle tilstanden – alt som Ritter selv ønsket å oppnå. 1967-utgaven av Giro d’Italia ble Jacques Anquetils aller siste Grand Tour. Ritter kom akkurat i tide til å tukte sitt forbilde.

For på den 16. etappen – 45 kilometer mellom Mantova og Verona, rittets eneste tempo – finner vi Anquetil i perlerekken av ryttere slått av den danske debutanten. Ritter vant med ett sekund foran Rudi Altig, to sekunder foran Ferdi Bracke og seks sekunder foran Anquetil. Gimondi måtte innrømme hele 38 sekunder. Anquetil var både kald og våt da han krysset mållinjen, men kunne ikke skjule sin beundring for Ritters formidable fart på 47.3 km/t. Ifølge selveste «Monsieur Chrono» var dette godt nok til å sette ny timesrekord, hvis arrangøren hadde målt tempoen nøyaktig. Anquetil slo den rekorden to ganger og visste godt hva han snakket om.

Men det var ikke bare laudabel aksept fra tempospesialisten Anquetil som vekket oppsikt om danskenes første etappeseier i Giro d’Italia. Noen dager tidligere hadde Ritter en oppstandelse à la Rasputin. En horribel velt som blottstilte Ritters sjeldne kaliber. På femte etappe krasjet han i en såpeglatt utforkjøring og dro med seg omtrent halve feltet. Totalt oppskrapet og kraftig forslått kom han til bevissthet liggende under en bil! Da han utrolig nok krysset målstreken var ansiktet så hovnet opp, at soigneuren måtte legge godviljen til for å kjenne han igjen. Væskeansamlinger rundt det ene øyet gjorde at synet var sterkt redusert. Vakthavende lege på det lokale sykehuset reagerte naturlig nok med sjokk og forargelse da Ritter insisterte på å fortsette dagen etter. Med ett fungerende øye.

– Jamen, jeg bør vinde den enkeltstart. Helt enkelt.

Dagen etter var Ritters forslåtte ansikt blåst opp på lokalavisens førsteside, akkompagnert av den passelige tittelen «Il danese insano» (Den gale dansken). En intens behandling med blodigler gjennom natten hadde imidlertid fjernet væskeansamlingene i ansiktet. På startstreken kunne Ritter derfor se nok rundt seg til å møte beundrende blikk fra konkurrentene. Ti etapper senere vant han tempoen.

Dro til Mexico
Det påfølgende året var Ritter blitt såpass italiensk at han kunne snakke til seg en plass i Italias reisefølge til OL i Mexico City. I den tynne morgenluften 2000 meter over havet 10.oktober klokken 10:27 ruller han i gang. Da uret passerte nøyaktig én time hadde han tilbakelagt 48.653 kilometer – 560 meter lenger enn det Ferdi Bracke klarte i Roma. Rekorden skulle stå frem til 25.oktober 1972, da Eddy Merckx inntok Mexico City og kjørte nesten én kilometer lenger – 49.431.

To år senere returnerte Ritter til den meksikanske hovedstaden, med en ultra-lett, spesialbygget Benotto-sykkel på 5.46 kilo. Men til tross for tre forsøk klarte han ikke å flytte på Merckx’ rekord.

– Merckx hadde ideelle forutsetninger. Han forberedte seg i flere måneder og fikk trykkflasker med meksikansk luft fløyet inn til Belgia. Dag ut og dag inn trente han i sitt spesialbyggede trykkammer (i garasjen), sa en skuffet Ritter etter tre mislykkede forsøk.

Først syklet han 48.739 kilometer. Men tidtakeren kom for sent og spolerte oppvarmingen til Ritter. På det andre forsøket stoppet han etter 20 kilometer da vinden begynte å ta seg opp. Selv med lett bris var det umulig å slå Merckx. Tredje og siste gang kjørte han 48.879 kilometer. Dermed hadde han forbedret sin rekord fra ’68 to ganger. Ikke dårlig for en pølsemaker å være.