Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. En fantastisk fjelletappe
Lørdagens Giro d’Italia-etappe var av det helt spesielle slaget. Knallhard, majestetisk og uhyre interessant. Så harde etapper ender ofte med at ingen har krefter til å angripe, og det hele ebber som regel ut i et skikkelig antiklimaks.
Da Astana satte opp et drepende tempo, men ingen nyttet muligheten på Passo Giau, fryktet man at det kunne skje igjen. Men to mann hadde kreftene ingen andre hadde, og det var nok ikke de to de fleste hadde trodd.
For hvem ville hvem egentlig spådd at Steven Kruijswijk og Johan Esteban Chaves skulle sykle fra Vincenzo Nibali og knuse Alejandro Valverde? Joda, etappens sterkeste duo hadde vært imponerende gjennom hele giroen. Alltid på alerten, aldri i særlig trøbbel, skikkelig i slaget. Man ante at de kom til å gå veldig bra. Men så mye bedre enn Valverde, Zakarin og Nibali, den så vi ikke komme.
Mer enn det var overraskende, var det gledelig. Chaves er det umulig å mislike. Den konstant smilende colombianeren er supertalentet som endelig begynte å blomstre for fullt i fjor. Den fryktelige velten i 2013 kunne ødelagt en stor idrettskarriere. Heldigvis våget GreenEDGE å ta sjansen, og det har virkelig betalt seg.
Steven Kruijswijk var fabelaktig i fjorårets giro, vel og merke etter en elendig start. Nederlenderen har en strålende historie i rittet og har virket uhyre solid på alle etapper. Han er også en mann som sakte, men sikkert har bygget seg opp til å bli en klasserytter, en stilfull en sådan.
Ingen av dem er superetablerte, ingen av dem klare favoritter før et treukersritt. Et par friske pust som i alle fall på lørdag detroniserte det gjeldende hierarkiet.
For lørdag var de best, klokest og rett og slett en fornøyelse å følge med på.
BEST: Denne duoen distanserte alle opp Passo Valparola. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Astana viste at de har det sterkeste klatrelaget i årets giro, men Nibali er ikke på sitt aller beste. Italieneren angriper selvfølgelig uansett, han vet jo ikke hva annet som er lov. Lørdag åpnet angrepsvilligheten hans for kontraangrep, men samtidig fikk han forlatt de fleste langt nede i fjellheimen. Ingen krisedag for Nibali (da var søndagen langt verre), men han viste for alvor svakhetstegn. Og en Nibali uten toppform, skyter ofte, men hovedsakelig med løskrutt.
For Movistar ble det en helsvart dag. Andrey Amador hadde vi egentlig ikke forventet at skulle beholde rosa særlig lenge, costaricaneren er ikke god nok i fjellene. Valverde gjorde som så ofte før, hadde en dårlig dag på en knalltøff etappe. Veteranen sliter med å ikke bli frakjørt på minst én klatreetappe i treukersritene. Da er det vanskelig å vinne.
Rafal Majka og Rigoberto Uran var der de så ofte er. Meget gode, men ikke gode nok. Ilnur Zakarin viste at han for alvor takler fjellene, og var ifølge seg selv bare et mekanisk uhell unna å følge Nibali. Avstanden opp til de store vinnerne var dog urovekkende stor for alle tre.
For det var Chaves og Kruijswijk som kuppet showet på giroens første virkelige klatreetappe, med Nibali hengende i tauet ikke håpløst langt bak. Det var en etappe fylt med et latterlig stort brudd, vakker natur og en durabelig kamp om etappeseieren samt sekunder i sammendraget. Ganske perfekt, egentlig.
VAKKERT: Det er sjelden vi legger ved et naturbilde, men noen ganger er det lov å gjøre unntak. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
2. Unikumet fra Horten
At Sondre Holst Enger i form er en attraksjon i et hvert ritt han sykler, var hevet over en hver tvil før årets Tour of Norway. Han er en som underholder, og på hjemmebane glødet han. I utgangspunktet misset han den første sjansen, den svært farlige massespurten i Langesund. At han holdt seg på sykkelen de siste 400 meterne, var en prestasjon i seg selv der 22-åringen ble dyttet alle veier.
Deretter var det duket for kongeetappen. Og Sondre Holst Enger. Ingen forventet at hortenseren skulle sitte i front og taue gruppen med sammenlagtryttere over Flisetjønnsskaret, en 11.3 kilometer lang klatring med drøyt 7 prosent i gjennomsnittlig stigning. Likevel var det akkurat det Holst Enger gjorde. 22-åringen slutter aldri å overraske, og den kapasiteten, vinnerviljen og mentale drivet han har finner man i få andre. Det var bare så synd at etappeseieren glapp da favorittene aldri ble enige om hvem som skulle kjøre de siste kilometerne til Rjukan.
UNIKUM: Sondre Holst Enger kan alt på sykkelen. Spurten på slutten av etappen til Geilo var imponerende. Foto: Tour of Norway
Dagen derpå bekreftet Holst Enger igjen hvilket multitalent han er på sykkelen. Den knallharde avslutningen på Geilo skulle egentlig ikke passe ham som hånd i hanske. Man skulle tro bakken var for lang. Bare et brudd nektet ham etappen, og han distanserte alle i feltet i den krevende avslutningen.
De to siste etappene bare bekreftet Holst Enger at han går strålende på småkuperte etapper og samtidig har krefter til å vaske fram en giftig spurt. De egenskapene kommer sykkel-Norge til å nyte enormt godt av de kommende årene. Med de mange spissferdighetene 22-åringen har, kjennes det ut som om det bare er et tidsspørsmål før han gjør det samme også på et høyere nivå.
Seieren kan komme alt i høst, for hans strålende spurt etter ritt i krevende terreng er det få som matcher, også på det ypperste nivået. Aldri tidligere har vi hatt en nordmenn med en slik blanding av egenskaper og vinnervilje. Kristoff er dårligere i bakker og Boasson Hagen ofte stiv som en pinne på oppløpet etter tøffe ritt.
Det er bare til å dyrke spissferdighetene til 22-åringen videre, for det kan gi ekstremt mye jubel, både i nær og fjern fremtid. Forhåpentligvis var årets Tour of Norway bare enda en smakebit på hva det kan bli av Holst Enger.
3. Tour of Norway oppsummert
I fjor trillet vi terning og vurderte de norske kontinentallagenes innsats i Tour of Norway. I år tar vi for oss selve rittet og triller terning igjen. For å gjøre det enklere for oss selv har vi delt det i tre kategorier: startliste, løypen og underholdningsverdi.
Startlisten: Femdagersrittet skuffet lenge før rytterne trillet ut av Drammen. Startlista var fattig, tynn og manglet profiler. Edvald Boasson Hagen og Sep Vanmarcke tilbake fra ferie var de eneste virkelige trekkplastrene sett med internasjonale briller. Pluss på at det bare var tre WT-lag på start, så er det ingen tvil om at det er skuffende for et HC-ritt.
Det var også tydelig at både Lotto Soudal og LottoNL-Jumbo hovedsakelig var her med ryttere som ikke var all verdens interesserte i å skape sykkelritt. Det er naturlig at ingen av lagene og deres ryttere har Tour of Norway som et delmål i løpet av sesongen, men man så ikke noen kvalitetsforskjell på dem og de beste norske kontinentallagene. Det sier litt om de norske lagene, men mest om proffene. Det var rett og slett svakt.
Terningkast: 2.
ÉN AV FÅ: Edvald Boasson Hagen var en sjelden stjerne i årets Tour of Norway-felt. Foto: Fredrik Varfjell (NTB Scanpix)
Løypen: Det meste av årets Tour of Norway-løype er sett før. Isolert sett er det kjedelig, men årets etapper og avslutninger har vist seg å fungere før. De siste 500 meterne på den første etappen var dog en alvorlig ripe i lakken for arrangøren, hvor det var lagt opp til kaos og farlige situasjoner i Langesund.
Den fjerde etappen med avsluttende runder i området rundt Eggemoen leverer som alltid varene. Med margin årets beste etappe, synes vi. Den gir muligheter både til dem som vil sprelle med et par mil igjen, men også til dem som sparer seg til siste bakke på siste runde. Den sørger alltid for en vidåpen etappe. Ellers føler vi at det blir hakket for mye av det gode med både etappen til Rjukan og den til Geilo med bakkeavslutning, slik det også var i fjor.
Etter vår mening låser designet på de to nøkkeletappene rittet i litt for stor grad. Begge er dømt til å bli avgjort i motbakke. Det i seg selv er ikke noe problem, men siden etappene er lagt opp slik de er, finnes det samtidig minimalt med muligheter for de angrepslystne og kjøresterke til å overraske og sette press. Klatringen til Flisetjønnsskaret er så lang at den låser rittet og er altavgjørende selv om den er et par mil fra målstreken, mens bakkeavslutningen på Geilo og inngangen til den også begrenser mulighetene til taktikkeri og spill i forkant.
Terningkast: 3.
Underholdningsverdi: Selv om vi er kritiske til i hvor stor grad avslutningene og inngangen til dem på de to første etappene er lagt opp, byr de likevel på mye action og underholdning. Det er forutsigbart, men likevel spennende.
Åpenbare plusser som økte underholdningsverdien til rittet var Holst Enger klatrebravader, en fandenivoldsk Boasson Hagen på den siste etappen, førsteårssenior Foss som nærmest egenhendig kuttet avstanden til bruddet fra fem minutter til ett minutt på samme etappe, og Markus Hoelgaard som la igjen både lunger og legger på asfalten på rundene ved Eggemoen. Det var mange som ga rittet noe ekstra gjennom sine prestasjoner, men de fire øyeblikkene er de vi smiler litt ekstra av i etterkant.
Terningkast: 4.
RÅSKINN: 18 år gamle Tobias Foss var fantastisk god under Tour of Norway, og spesielt på den siste etappen var han fremragende. Her fra fjerde etappe. Foto: Tour of Norway
Totalt sett skulle vi gjerne sett at Tour of Norway tok videre steg. Dette var deres tredje utgave på .HC-nivået, men det er vanskelig å se hvordan de har forbedret rittet og tatt ytterligere steg etter at de oppgraderte fra 2.1-status. Rjukan og Geilo var et friskt pust i 2015, men i år ble begrensningene ved dem enda tydeligere. Rittet og arrangøren har dog bøttevis med erfaring fra dette gamet. Forhåpentligvis gjør det at neste års utgave tar ytterligere steg, slik at rittet blir hakket mer severdig, både for Ola Nordmann og sykkelentusiasten.
Samlet terningkast: 3.
4. Den norske sykkeluka
Oppsummer med våre øyne:
Proffene: I tillegg til en del proffers deltakelse i Tour of Norway, har Alexander Kristoff vært i USA for å gjenåpne seierskontoen. Der borte har også Lars Petter Nordhaug og Sindre Lunke vært. Sistnevnte plukket ut rett brudd å havne i (det gikk inn), men var dessverre ikke sterk nok til å få utnyttet det. Å havne i disse bruddene er dog første steg mot suksess. Lunke har generelt syklet et solid ritt.
Vegard Stake Laengen fortsetter sin gode kjøring i Giro d’Italia. Han er anonym de fleste dager, men slår til fra tid til annen. Som på onsdagens etappe. En etappe som fort burde endt i bruddseier, og hvor kampen om å komme i brudd var knalltøff. Laengen var råsterk som kom med i det rette bruddet, men fikk ikke med seg nok folk. Kunne fort endt veldig annerledes.
TETT: Alexander Kristoff klarte akkurat å holde unna mot Peter Sagan på den syvende etappen i California. Noen har også bedre syn enn andre. Foto: CG (©TDWSport.com)
Tour of Norway: Deilig å få i gang det første av våre tre flaggskip av noen sykkelritt. Edvald Boasson Hagen var tydelig et par hakk unna toppformen, men kjørte seg veldig bra inn i rittet. Tok en fin spurt på Eggemoen, men viktigere enn det var seieren siste dag. Distinkt, bestemt og impulsiv. Slik vi liker å se Boasson Hagen.
Det var dog Sondre Holst Enger som kanskje imponerte mest av de norske. Rask i spurtene, sterk i bakkene og med en rå mentalitet. Hadde fortjent en seier, men viktigst var det å befeste sin gode sesongutvikling med flere sterke prestasjoner.
Odd Christian Eiking var også imponerende for landslaget. Manglet det siste lille på hva han kan på sitt beste, men var solid og god. Sammen med «slaven» Tobias Foss var han nok den som imponerte mest på landslaget etter Holst Enger.
En rytter vi lot oss imponere stort over, var Trond Håkon Trondsen. Det var ikke mannen som stjal flest overskrifter, men to sterke dager i brudd, samt fjerdeplass på den siste etappen bekrefter igjen hans store allsidighet og sterke motor. Blir nok å se i de fleste U23-landslagstropper resten av året.
En annen som har befestet en posisjon på det laget er Markus Hoelgaard. Var Jokers største lyspunkt i rittet. Etter en forferdelig sesong i fjor, er han nå tilbake i godt slag. Spennende å se hva han får ut av resten av sesongen.
I Coop var det som vanlig en kamp om klatretrøya, denne gangen en kamp de tapte. Det laget tar med seg vestover er nok først og fremst at August Jensen virkelig liknet seg selv igjen. Kom bare sterkere og sterkere utover i rittet, og tredjeplassen på siste etappe var klasse.
TO GANGER KLASSE: Og plutselig var Tour of Norway en suksess for Edvald Boasson Hagen. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Juniorene: Iver Johan Knotten er en mann vi kommer til å snakke mye om i år. Den sterke allrounderen har vist strålende tempoegenskaper i år. Denne uken tok han sin andre internasjonale seier i øvelsen, i rittet Trophée Centre Morbihan. Seieren var en god revansj etter at det norske landslaget misset bruddet dagen før, og ikke fikk tettet luka slik at Joakim Kjemhus kunne vinne spurten om seieren.
Samme Kjemhus ble nummer ni på den avsluttende etappen, etter at et brudd på tre ryttere gikk inn. Sammenlagt ble Knotten nummer ni, som beste nordmann. Rittet var Nations Cup, altså øverste nivå for juniorene.
Vi hadde også norske innslag som gjorde det bra i rittet International Junioren Driedaagse. Marius Wold åpnet knallbra med tredjeplass på den første etappen. Det forsvarte han bra på tempoen, men sammendraget røk siste dag (han kjørte på et belgisk lag som kjempet for sammenlagtseieren med andre ryttere). Den dagen var det derimot en førsteårs junior med norsk pass som fikk et ørlite internasjonalt gjennombrudd. Olav Hjemsæter ble nummer fire på etappen som skilte mye. Sammenlagt ble han nummer elleve takket være den kjøringen.
I pinsen var Susanne Andersen i aksjon i Danmark. Her kjørte hun en serie endagsritt som utgjorde en cup til sammen. Vårt store sykkeltalent vant ett av rittene, ble nummer to og ti i de to andre og endte som nummer fire sammenlagt.
Spådom: Kruijswijk rir av stormen
Det går mot en overraskende Giro d’Italia-triumf for Steven Kruijswijk.
Med én hviledag og én tøff uke igjen er det nemlig nederlenderen som virker sterkest av alle i Giro d’Italia. Han tar stadige steg mot drømmen om å vinne den kanskje tøffeste Grand Touren.
Det som spiller til Kruijswijks fordel er at det er Johan Esteban Chaves som virker som den sterkeste konkurrenten. Heldigvis fordi Chaves aldri før har vunnet en Grand Tour, og fordi hans svakhet, i likhet med Kruijswijk, er mangel på den helt store støtten fra eget lag.
Det som taler imot nederlenderen er at de to sterkeste lagene i giroen, Movistar og Astana, har alt å vinne på å angripe. De må bruke sin styrke i bredden for alt det er verdt.
Tro oss, det kommer til å bli en svett uke for Lotto NL-Jumbo. Det kommer til å koste utrolig mye å forsvare ledelsen mot sultne ulver i to av verdens beste sykkellag.
FÅR I DET MINSTE NOE STØTTE: Fra gale fans langs veien. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Alejandro Valverde har brukt opp sin dårlige dag, og selv om Vicenzo Nibali har sett alt annet enn fantastisk ut, har han et toppnivå som er skremmende høyt.
Denne mandagen bruker nok de to forhåndsfavorittene til å legge slagplanen med sine lag. Når skal vi slå til og hvor hardt?
Det kan bli fullstendig galskap og mannen i rosa kan bli tvunget til å ta mer ansvar selv tidlig på etappene enn han ønsker. Men nå handler det om å holde hodet kaldt. Det handler om å definere tre-fire ryttere som er så farlige at Kruijswijk selv må følge deres angrep. Øvrige må han stole på at eget eller konkurrerende lag kjører inn.
Det kan virke som en stor oppgave, men det er alltid noen andre enn bare Lotto NL som er misfornøyde med angrep. Man finner stort sett alltid noen allierte. Nå må bare lederen av Giro d’Italia utvise enda litt mer rutine enn det han har. Han må våge å være kald når det brenner som verst på kjøkkenet.
Klarer han det, bør laget ende uken med å feire sin største triumf siden Rabobank trakk seg ut som sponsor.